Hvordan føles det å bli ignorert?


Jeg er fullt klar over at jeg mulig gjør situasjonene verre enn de er. Det er rett og slett hvordan resultatet av alt som har skjedd har blitt.

Har du noen gang følt at dine aller nærmeste og kjære faktisk ignorerer deg. De er for opptatt av å forsvare seg selv og tenke på seg selv istedenfor å se hva som foregår med deg? Det har nemlig jeg. Jeg tror det var høsten i mitt siste år på videre gående det var verst. Jeg hadde det så ille, men ingen la merke til det. Spesielt ikke mine nærmeste. Noen av vennene mine på skolen så det. Det ble rett og slett så ille at jeg selv følte jeg var i koma. Jeg husker ingen ting av hva som har skjedd den mnd. Det eneste jeg vet jeg gjorde var å stå opp om morgningen, sette meg i bilen å kjøre til skolen. Var på skolen og dro hjem igjen. Det var en dag jeg kjørte hjem fra skolen jeg plutselig "våknet". Jeg kjørte av motorveien for å dra hjem, når jeg plutselig "våknet" og ikke skjønte hvor jeg var. Jeg hadde ikke fått med meg noen ting fra den dagen. Alt var rett og slett svart. Det var ingen hjemme som skjønte hva som skjedde, eller tok seg bryet til å spørre. Det var først den dagen jeg var så lei meg, at jeg ble sint og stakk. Pappa ringte, og spurte hvor jeg var og ba meg komme tilbake. Jeg satt ute, gråt og gråt i bilen på parkeringsplassen. Jeg prøvde å ta meg sammen og ikke gråte, og pappa prøvde å spørre hva som virkelig foregikk. Jeg sank ned på gulvet og gråt som aldri før. Jeg skrek ut alt jeg følte og tenkte. Pappa ble lei seg, han visste ikke hvordan jeg følte det. Han fikk dårlig samvittighet fordi han følte han hadde gjort noe feil. Vi gjør alle feil, og pappa gjør alt for å beskytte meg og for at jeg skal ha det bra. Eneste problemet er at noen ganger tar han den litt for langt, og ender opp med å gjøre det verre for meg.

Denne "svarte" perioden som oppsto kom av at barnebarnet til vår gamle nabo tok livet sitt. Når jeg fortalte dette til en person nær meg sa at de også ønsket å gjøre det. Det knuste meg rett og slett totalt. Etter det var jeg livredd for å være på samme sted som denne personen. Jeg var livredd for å finne personen død en eller annen plass. Det var det eneste som sto oppe i hodet mitt. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting, spesielt ikke skole. Jeg prøvde å snakke med kontaktlæreren min på skolen, som jeg trodde kom til å forstå. Jeg fikk bare beskjed om å ikke gå ut av timen flere ganger og at det sikkert gikk fint. Jeg vet ikke hva jeg trodde eller forventet at skulle skje. Noe mer enn det trodde jeg virkelig. Jeg endte opp hos miljøarbeider, noe som absolutt ikke fungerte. Hun skulle bare diagnosere meg med depresjoner, og be meg snakke med de rundt meg og fortelle det. Hvordan skal jeg klare det når de ikke hører etter. Jeg prøver å snakke med de, men det føles som å snakke til en vegg. Noen ganger virker det som om jeg blir ignorert, for plutselig begynner de å snakke om noe annet. Som om de ikke har fått med seg hva jeg har spurt om, eller så aner de ikke hva jeg snakker om. Likevel kan jeg ikke forandre mennesker for at jeg skal ha det bedre. Samtidig når det kommer til familie, er det ikke bare å forlate de. De er familien uansett hvordan de er, eller hva de gjør. Samvittigheten min forteller i hvert fall meg at de trenger meg, og at jeg ikke kan forlate dem. Så hva finner jeg på da?

Hvis det har seg sånn at dine nærmeste er de som ikke hører etter når du snakker, ikke ser det om du har det vondt, kommer til deg kun om de trenger noe, snakker ned på deg.. Hvor nærme er de egentlig da? Er det da man bare skal komme seg vekk og starte et nytt liv?

- Veien til et bedre liv - introduksjon -


Jeg har lenge ønsket å endre ting i livet mitt. Jeg har ønsket å gå ned i vekt. Jeg har ønsket å lære meg å spise sunnere. Jeg har ønsket meg å bli mer utadvendt. Jeg har ønsket meg å bli smartere. Jeg har ønsket meg å flytte ut. Jeg har ønsket meg et liv jeg er stolt av, som gjør det lettere å stå opp. Det hørtes kanskje trist og fælt ut. Jeg har det langt i fra dårlig nå, det er bare små ting i livet jeg skulle ønske var bedre. Små ting som kan gjøre store forskjeller i livet mitt. Jeg har prøvd å sette de opp som nyttårsforsetterer, mål for mnd eller uken. Ingen ting ser ut til å fungere. Jeg fikk plutselig tanken, hva om jeg gjør det til en blogg ting. Hva om jeg lager en serie, der dere sammen med meg kan fullføre dette. Vi setter oss mål for en uke eller mnd, med ting vi ønsker å forbedre. Vi skal skrive ned hva som er målet, hva vi har gjort, og hvordan vi synes det går etterpå. Jeg tenker det kan være veldig spennende, og jeg gleder meg til reisen.



Hva synes dere om ideen min?

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Januar 2017


HHei! Jeg heter Camilla og er 20 år. Jeg er egentlig fra Follo området. Nå har jeg flyttet til Hamar for å studere. Hvis du vil bli med på min hverdag som student, er det bare å følge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com







hits