hits

Uken som gikk....


Ukens høydepunkt:
- Jeg har nå vært snusfri i 25 dager, noe som faktisk er utrolig stort! Jeg holdt på å ryke på det her om dagen, men jeg klarte meg nok engang. Så nå er jeg veldig stolt av meg selv. Jeg har denne uka også vært utrolig flink på å få i meg nok søvn, men morsomt nok så har jeg samtidig vært mer sliten enn noen gang. Så tror vi må få til en mellom ting der gitt. 

Ukens nedtur:
- Nedturen denne uken må rett og slett ha vært natt til søndag vil jeg tro. Jeg hadde min første stenge vakt på lørdag, og det også var et helvete. Alarmen gikk, og jeg hadde ingen anelse på hvordan jeg slo den av eller hva jeg skulle gjøre. Alle sa "Alarmen kommer ikke til å gå i kveld den, så det trenger du ikke stresse med". Selvfølgelig måtte den alarmen gå, og det stressa meg hele natta. Jeg våknet i panikk over at jeg hadde glemt å slå på alarmen, låse døra og alt som var. 

Uken serie:
- Den siste tiden har jeg brukt masse tid på å ta igjen farmen, jeg vet ikke om man helt kan kalle det en serie men det er hva jeg har brukt tiden på. Jeg har også sett noen episoder av friends, Pretty Little Liars og Greys.  Så har sett litt av hvert den siste uka. 

Ukens innkjøp:
- Denne uken har jeg ikke gjort omtrent annet enn å jobbe føler jeg, og når jeg ikke har jobbet har jeg nytet den lille tiden jeg har hatt til å slappe av. 

Ukens sang:
- Jeg kjenner jeg har hatt en veldig lite interessant uke, for jeg har omtrent ikke hørt på musikk heller denne uka. Det tar meg ca to min å kjøre til jobb, så jeg rekker ikke engang høre på en helg sang! Foretrekker også som oftest å høre på musikk når jeg kjører bil. Eller på trening, men der er ikke fokuset så mye på hvilken sang jeg hører på. 

Ukens cravings:
- Denne uken kan jeg ikke komme på noe spesiell cravings. Jeg har et tarmsyndrom, noe som gjør at jeg reagerer mye på mat. For tiden så har jeg som oftest en uke hvor jeg reagerer på alt, og en annen hvor jeg reagerer på ingen ting. Denne uken har jeg reagert på det meste, så da er det veldig vanskelig å crave ting.. 

Ukens utfordring:
- Jeg har en utfordring med at jeg må slutte å forvente så alt for mye av meg selv. Jeg har begynt å ta meg selv vann over hodet, med alt jeg ønsker å oppnå. Jeg må lære meg at man ikke trenger å ha 15 gjøremål, i tillegg til en full dag på jobb. Det er lov å slappe av, og nøye seg med det å gjøre to eller tre ting i tillegg til jobb. 

Ukens tanke:
- Denne uka har jeg tenkt utrolig mye på hvor viktig det er å snakke om de mer seriøse ting i livet. Som sykdommer, angst og at det burde være mer vanlig. Jeg vil selvfølgelig ikke legge et fokus på det så det blir mer av det. Men det er likevel viktig å kunne snakke om det, for å hjelpe de menneskene som står i samme situasjon. De som føler de ikke har noen å snakke om. 

Akkurat nå! 
- Nå er klokka halv tolv, og jeg innser at det er alt for sent å poste dette innlegget. Så det blir nok spart til i morgen tidlig. Jeg har akkurat lagd medisterkaker jeg skal fryse i morgen, og med julebrus. Så nå kommer vel julestemningen snart snikende inn, noe som er alt for tidlig. 

Hvordan har deres uke vært? ♥

Virkeligheten i livet


Jeg er lei av å ha en oppfatning på hvordan livet mitt skal være, drømme alt for stort og aldri bli fornøyd. Det perfekte stedet å bo, den perfekte sminka, det perfekte antrekket. Du skal være fornøyd ingen andre. Jeg tror at alle bryr seg om hva jeg legger ut, hvordan min instagram feed ser ut. Innerst inne vet jeg at det er kun jeg selv som bryr meg. Det er ingen andre som tenker over, det finnes alltid en eller annen som tenker mer over det. Jeg må rett og slett slutte å sammenligne meg selv med alle andre. Vi står alle i forskjellige sko, vi har alle forskjellige hverdagsproblemer og ting som vi må jobbe med. Jeg må rett og slett nå jobbe med meg selv.

Jeg må begynne å elske meg selv igjen. Skjønne det at jeg er verdt noe og at jeg er bra nok. Vi har alle våre sterke og svake sider. Jeg må også innse at det er greit å ikke klare alt på egen hånd. Noen ting kan det være greit å snakke med andre om. Andres liv er ikke mitt liv, jeg kan ikke tenke at jeg vil ha et liv sånn som en person har. Jeg kan jobbe meg framover mot drømmen, men det kan aldri bli likt. Det skjer heller ikke av å tro at det kommer til å skje i morgen. Det er uansett ganske umulig å få det til likt som drømmen, vi har alle vår vri og personlighet i det. Jeg må begynne å fokusere på meg selv, kanskje til og med ta litt pauser fra sosiale medier. Med det tar jeg herved et par dager fri, og reiser på hyttetur uten dekning. Nå skal jeg kose meg!

Ha en god vinterferie ♥

Hvorfor går jeg alltid i "chille" klær?


Det er mange som lurer på hvorfor jeg alltid går i treningsbukse og hettegenser. Vel saken er ikke så veldig avansert, jeg har bare innsett at det er det enkleste og det som funker best.

Jeg er lei av å gå inn i normale butikker de har på de fleste senterene, og føle meg like feit hver gang. Jeg vet at jeg ikke er modell tynn, men jeg vet også at jeg ikke er feit. Når jeg prøver skjorter ser det ut som hele skjorta kommer til å sprenge pågrunn av puppene mine. Hvis jeg prøver croptops som er så inn for tiden, så detter enten puppene ut under eller så ser det ut som jeg like gjerne kunne gått rundt i bh. Rumpa som detter ut under shortsen, eller bukser/skjørt som sklir ned under rumpa om man beveger på seg. Kjoler som du kjøper i de største størrelsen men alikavel så vidt rekker deg under rumpa, pågrunn av både pupper og rumpe. Kjoler som ser ut som de sprenger på grunn av puppene dine. Kjoler som du må ha i XXL på grunn av puppene, men gjerne i XS pågrunn av høyden din. Topper som enten detter under puppen, eller du ikke får over puppen. Noen utringninger som har blitt mer og mer populært faller på meg under puppen, så jeg igjen like gjerne kunne gått uten topp. For å ikke snakke om bh som passer på puppene. Hvis jeg skulle funnet meg en bh som faktisk hadde passet, hadde jeg måttet ut med 800-1000kr for en jævla bh.

Dere tenker sikkert kan du ikke bare begynne å trene for å føle deg mer vell med deg selv. Ja, jeg kan det. Men hva skal jeg gå med i mellom tiden, det er ikke sånn at man drar på trening også får man mindre kropp. Det er ikke alltid sånn at alle elsker trening, eller har super mye motivasjon hele tiden. Hva med oss, skal ikke vi få lov til å gå i normale klær og pynte oss?


- Vet ikke om dere ser hvordan puppene mine bare sprenger den skjorta her..

Alt jeg ber om er litt bedre og større størrelser på klær, uten å måtte gå i bestemor bluser. Noen bher som ikke gjør at det ser ut som du er 50 år, men heller 20. Rett og slett litt mer klær som er tilpasset klær til flere fasonger og høyder, enn super modell tynne og super modell høye. Hele verden kan ikke baseres på de. Det er noen nettsider som har begynt å ha ?større? modeller, men så vidt jeg har sett så har de kanskje en kilo eller to mer. Så de ser rett og slette egentlig bare mer sunne ut, spør du meg.

Hva føler dere om klær?

Det verste med å være nattmenneske


Noen ganger i livet, er det du hater mest også det du elsker mest. Klokken er nå ni på tolv om kvelden/natta. Jeg skal på ?jobb? om et par timer, så hvorfor sover ikke jeg? Jo, det lurer jeg også på. Jeg prøvde det nye head settet til søsteren min tidligere i dag, så da endte jeg opp med å høre på masse musikk på Spotify og finne masse ny musikk. Jeg lå i senga og prøvde å sove, men der lå jeg og tenkte på all den musikken jeg ville høre på. Etter å ha gjort det en stund, begynte jeg å drømme om pulten jeg har planlagt i hodet mitt at jeg skal fikse meg. Hvis Ikea hadde vært åpent nå, så hadde det vært der du hadde funnet meg for å si det sånn. Samtidig sitter jeg her og tenker at jeg har lyst til å trene, og at jeg burde lage meg en liten treningskrok hjemme. Da kunne jeg trent til alle døgnets tider, uten å tenke på åpningstider. Ja, jeg vet selvfølgelig at det er mye man kan gjøre hjemme, uten apparater. Likevel så ligger det noen i rommet ved siden av meg som jeg ikke har lyst til å vekke. Jeg er et skikkelig nattmenneske, når de andre ligger godt og sover. Det er tiden hvor jeg kan være superwomen. Om natta får jeg inspirasjon til å trene, jeg får de beste ideer til skole oppgaver, jeg får de beste ideene til innredning. Mange ganger vurderer jeg å sove etter jobb, til kvelden kommer også bruke hele kvelden på alt jeg vil, for å dra på jobb også repeat. Altså heller sove på kvelden, og leve livet om natta. Bare det hadde vært noen butikker og ting som var åpent om natta. Det hadde selvfølgelig også vært litt stusselig å aldri være våken når andre er våken, og rett og slett leve livet alene også da. Jeg tror egentlig jeg har blitt et nattmenneske, fordi resten av familien er morgen mennesker.  Mange står heller opp tidlig for å ha litt alene tid, men jeg har tatt kvelden til min alene tid da alle de andre heller vil sove.

Er du nattmenneske eller morgen menneske?

Uken som gikk...


Ukens høydepunkt:
- Ukens høydepunkt har ikke vært så mye siden jeg har ligget i senga og vært syk, og ellers vært på skolen. I helgen var det ihvertfall veldig koselig å dra bort og være litt med venner, og gå en koselig søndagstur sammen med mamma.

Ukens nedtur:
- Denne ukens nedtur har uten tvil vært at jeg våkna tirsdag morgen med feber, og potte tett nese. Det gjorde virkelig susen på uka.

Uken serie:
- Forrige uke startet jeg å se på One Tree Hill igjen, siden jeg ikke hadde mulighet til det i Hamar har det gått i filmer og Gossip girl denne uken.

Ukens innkjøp:
- Jeg tror jeg har vært på senteret en gang denne uken. Da kjøpte jeg en boks til å ha piller i, en badehette og en treningsdagbok.

Ukens sang:
- Det morsomme er at jeg aldri har likt denne personen, men det må bli sangen til Sophie Elise (In my head). Jeg liker også utrolig godt Low Life - Soleima ♥

Ukens cravings:
- Denne uken har jeg faktisk hatt mange forskjellige cravingser. Hver gang jeg er i Hamar har jeg lyst på alt mulig dritt, jeg cravet pizza super lenge. Vi har også drit gode vafler på skolen, som vi har gått og siklet på hver dag. I tillegg som jeg skrev tidligere så har jeg fått multiblender til jul, så jeg lagde smoothie og etter det ble jeg ektet. Vet ikke om jeg har lagd det tre eller fire ganger, og da har jeg lagd nok til 3-4 glass hver gang.

Ukens utfordring:
- Jeg føler jeg sliter elendig mye med energi nivået mitt om dagen, nå skal det sies at jeg også har vært syk da. Jeg har hatt problemer med å holde meg våken og ha energi nok en gang denne uken. Det er et par uker på rad nå, så nå er det på tide å komme seg igang.

Ukens tanke:
- Ukens tanke har vært at jeg virkelig vil flytte til et annet sted. Jeg er ikke så fornøyd med stedet jeg bor i Hamar, så det er ikke lenger noe fristende å være der. Mister rett og slett motivasjon av å være der.. I tillegg er jeg møkk lei av å ha dårlig samvittighet over og måtte velge hvem av foreldrene mine jeg skal være hos.

Akkurat nå!
- Akkurat nå styrer mamma med middagen på kjøkkenet (jeg lagde lunsj, så nå var det hennes tur). Jeg blogger, hører på musikk, driver med youtube og rydder rommet. Litt av alt egentlig, prøver å være mest mulig produktiv i dag, skal prøve å dra inn litt lesing etter middagen siden dvd spilleren tok kvelden i dag. Derfor blir det ingen One Tree Hill på meg i dag heller.

Hvordan har deres uke vært?

 

Bursdagstanker


Når du i en alder av snart 20 år, har et hat elsk forhold til din egen bursdag. Det nærmer seg 20 års dagen min og jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Jeg har alltid vært stor fan av bursdager, samtidig som jeg aldri føler de pleier å bli bra. Jeg vet ikke om det er jeg som har for høye forhåpninger og at jeg blir veldig lett skuffa, og at ingen ting er bra nok. Jeg tenker alltid at på din egen bursdag vil vennene dine komme og feire deg, du er midtpunktet av dagen. Ikke bokstaveligtalt, men forventer vel egentlig at dine nærmeste vil gjøre deg glad på bursdagen din. Dere som ser på bloggerne tenker sikkert at jeg bare prøver å etterligne Anniken, men det gjør jeg så absolutt ikke. Disse tankene har jeg hatt om bursdag siden jeg var 12 år gammel omtrent. Samtidig ser jeg ikke akkurat på meg selv som en person som har mange venner, så det kan være vanskelig for et par stykker til å arrangere en bra bursdag.  Samtidig hvor mange trenger man å være for å sette pris på noen og ville tilbringe tiden sammen. Vi har forskjellige liv, opptatte liv og vårt eget å drive med.. Hvis de andre klarer det hvorfor skal ikke vi klare det.  Det å dra ut sammen for å spise en god middag, møtes en kveld for å spille brettspill å ha noe godt i glasset  burde ikke være et problem.. Hvorfor må vi gjøre det så mye vanskeligere enn det det egentlig er. Det å finne en kveld i ny og ned å gjøre noe morsomt, slappe av med en film eller bare ha en morsom telefon samtale burde ikke være så mye å forvente. Vi er for flinke til å lage for mye ut av det, planlegge for meg, tenke for mye og gjøre det vanskelig for oss selv. De fleste er slitne etter en lang og tung uke, så hvorfor ikke møtes for å spise godteri og se en film. Istedenfor at vi alle sitter hjemme på hvert vårt sted og slapper av, hvorfor ikke møtes å gjøre noe koselig ut av en slappe av kveld.



 

Alt jeg vil er å flytte ut


Hver gang noen nevner interiør tenker jeg kun at jeg vil flytte ut. Jeg vil så veldig gjerne flytte ut. Om noen nevner blomster tenker jeg flytte ut. Om noen nevner ommøblering av evt rommet ditt, tenker jeg flytte ut. Hver natt drømmer jeg om å flytte ut. Eneste som står oppe i hodet mitt er at jeg vil flytte ut.

Jeg bor fortsatt hjemme med pappa, men det er noe jeg virkelig ikke takler lenger. Jeg vil ha muligheten til å danse i undertøyet, høre på musikk om natta uten å være redd for å vekke noen. Jeg vil kunne lage mat når jeg vil, uten å få kommentarer på at skal du spise igjen eller at vi akkurat har spist. Vaske klær når jeg vil uten å få kommentarer på det også. Sånn som det er nå får jeg kommentarer på det meste jeg gjør. Jeg vil kunne komme å gå når jeg vil, ha besøk når jeg vil, rett og slett leve mitt eget liv på den måten jeg ønsker. Nå har det blitt til at jeg blir gal av å bo hjemme, føler ikke lenger jeg kan være meg selv og gjøre det jeg vil uten å få kommentarer på det. Som ikke alltid er positive

Nå tenker dere kanskje hvorfor ikke flytte ut, du er 19 år du kan gjøre det om du vil. Om det bare var så lett. For den jenta her har alt for mange ideer, tanker og meninger rundt dette. Jeg har heller ikke økonomien til å gjøre det. Jeg kunne leid meg et billig sted, men jeg hadde ikke blitt fornøyd. Det jeg har råd til er mulig en fin leilighet noen måneder, eller en liten stygg hybel med tre vegger og tre gulv. Jeg kan også flytte inn i kollektiv, men da har en igjen ikke friheten til å gjøre det en vil. Jeg vil ha et lyst fint sted, det må ikke være super stort og gjerne ikke for dyrt. Da blir det vanskelig igjen. Samtidig når man ikke har fast inntekt, blir det veldig vanskelig. Plutselig står du der en måned med null penger og null mat. Samtidig står jeg her og vurderer om jeg skal studere neste år eller om jeg skal fortsette å søke jobber. Jeg føler og vil egentlig gå på skole for å gjøre fremtiden lettere. Problemet mitt er bare det at jeg er livredd for å ikke kunne klare å fullføre skolen. Jeg har ikke mange gode opplevelser etter skole gangen, og jeg er ikke en person som er interessert i for mye teori. Ikke vet jeg heller hva jeg ønsker å gå, eller hva jeg vil jobbe. Så da står vi her igjen, uten noe aning om hva en skal bruke livet sitt på. Jeg står fast.



 

Ja, det finnes et tilbud!


Det er sikkert ikke så mange av dere som interesserer dere for dette. Likevel er det en såpass stor del av hverdagen min, og noe jeg bryr meg om så hvorfor ikke dele. Jeg er trener for et lag for funksjonshemmede, og funksjonshemmede er en stor del av hverdagen min. Jeg har skjønt i det siste at det er mange som ikke vet at det finnes et treningstilbud for funksjonshemmede. Det gjør det faktisk, det finnes i så mange store deler av Norge spesielt. I Vestby har vi både et håndball lag og fotball lag for funksjonshemmede. Det er det forferdelig mange som ikke vet. Søsteren min snakket til og med sammen med en vernepleier, som heller ikke visste at det fantes et tilbud. Det gjør det! Funksjonshemmede burde ha akkurat de samme tilbudene som andre har, og det er jeg med på å få til. Det er jeg veldig stolt over. Så hvis du kjenner noen med en eller flere funksjonshemninger så finnes det tilbud for de også. Derfor er det bare å søke opp i dine lokale klubber for å finne ut hvor ditt nærmeste tilbud er. De har så godt av det som det alle andre har. Jeg har forstått av mange med funksjonshemninger har veldig lett for å skjerme seg og være alene. Jeg har sett på mitt lag at det gjør så mye med dem, å ha en gruppe de kan være med som forstår dem på en helt annen måte enn andre kanskje vil gjøre. Det er en utfordring for de også, men en veldig god en.




 

Hva er det jeg vil mest


Thea sendte meg akkurat melding, og spurte om hva som skjedde med bloggingen. Og vel jeg vet ærlig ikke. Går innom blogg.no hver dag, til og med flere ganger daglig. Jeg bare vet ikke hva jeg skal skrive om. For i det siste så står livet mitt av at jeg bor i senga mi, er på jobb og er på trening. Det er ikke så mye å skrive om, og jeg skal ærlig si jeg ikke har selvtillit nok til å skrive om det jeg vil alltid heller. Jeg vet familien min vet at jeg blogger, men jeg klarer ikke å si jeg vil ta bilder av det. Vil du ta bilder av meg, eller hva som måtte til. Jeg vet ærlig ikke hvorfor det er sånn, fordi det er rett og slett bare teit. Føler bare at folk har så mye fordommer om blogging. Jeg elsker virkelig å lage videoer, ta bilder og alt som kommer innen blogging og youtube. Samtidig så er det eneste som står oppi hodet mitt at jeg vil flytte ut. Føler at jeg kan nå målene mine mye bedre av å bo alene for meg selv. Det er noe jeg virkelig trenger. Når jeg er hjemme så bor jeg inne på rommet mitt, og går veldig sjeldent ut. Rett og slett fordi jeg trenger å være alene, og hjemme ikke alltid føles som det rette stedet å være. Jeg elsker familien min, jeg gjør virkelig det. Jeg tror jeg bare trenger å fokusere mer på meg selv, enn de rundt meg. Gjøre de tingene jeg har lyst til, uten å føle at noen kommer til å kommentere det. Skulle snakke hele tiden, bare for at det ikke skal bli klein stemning. Det er så mye jeg trenger å gjøre for meg selv, men det er så mye som stopper meg. Både pengene, samvittigheten, muligheten og alt. Det burde ikke være så vanskelig, men når man legger alt sammen så blir det vanskeligere enn man vil at det skal være. Tiden strekker ikke alltid til heller. Jeg mener absolutt ikke å klage, følte bare for å få det ut.



 

TA SKOLEN SERIØST


Jeg er nå ferdig med vgs, eller det begynner å bli en stund siden nå. Det var ihvertfall i år. Igjennom hele skole perioden har jeg slitt mye med både det ene og det andre. Spesielt store deler av vgs, har jeg hatt en vond periode. Det har både vært ting som har skjedd med familien, ting som har skjedd mellom meg og de jeg har gått på skole med og meg personlig. Jeg slet en periode med depresjoner fordi det skjedde for mye som jeg ikke kunne takle. Det var mange grunner som sto i veien til at jeg orket å fullføre skolen. Jeg kom meg igjennom, men vitnemålet mitt ser ærlig helt på tryne ut. Jeg sitter nå og tenker på det å ta opp fag.. Noe som egentlig er noe jeg burde gjøre. Likevel er det utrolig dyrt, og jeg er virkelig ikke klar for skole igjen. Skole har tatt så mye fra meg tidligere, og tanken på å gå tilbake til det er noe jeg virkelig ikke liker. Jeg sitter her og angrer så sinnsykt mye på at jeg ikke konsenterte meg mer om skolen. Hvorfor jeg måtte være så svak, og ta til meg alt som skjedde. Jeg klarte ikke å la noen ting gå forbi meg. Jeg måtte ta alt til meg, og bli knust av alt som skjedde. Det var omtrent ingen ting folk kunne si til meg uten at jeg fant en negativ måte å se på det. Jeg angrer så mye på at jeg ikke dreit i det, og fokuserte kun på skolen, Om det så skulle være at jeg endte opp med null venner, og et mye bedre vitnemål kunne det så være. Så jeg forteller dere nå, dere som går på ungdomsskolen eller vidregående. Fullfør med glans, stå på! Det er ingen ting galt i å være litt nerd, og få gode karakterer. Du kommer til å tjene så mye på det videre i livet, og ha det så mye bedre i ettertid.


 

Hvorfor eldre?


Det har seg sånn at jeg trives mye bedre med eldre, enn hva jeg gjør med folk som er like gamle som meg eller yngre. Grunnen er ikke akkurat så veldig avansert. Det er kanskje noen som ikke forstår det, før de står i samme situasjon selv. Det har seg nemlig sånn at når jeg er med eldre så forstår de valgene du tar mye bedre. De prøver ikke påvirke deg til å gjøre noe annet enn hva du allerede har bestemt deg for. Om du velger å ikke teste deg for en arvelig sykdom, så skjønner de deg. De respekterer valgene du tar, de gir deg selvfølgelig noen grunner til å faktisk gjøre det. Bare for at du skal være helt sikker, og ikke angre på valgene dine. Når du da har bestemt deg, så er det valget ditt og de respekterer det. Jeg så det også i Sykt Perfekt, der Tringa ikke kunne drikke og spise på en fest. Vennene hennes respekterte det, og støttet hun igjennom hele kvelden. Når jeg også er med eldre så kan man plutselig kose seg, og ikke tenke og bekymre seg for noe. Sier du en ting så respekterer de det, og lager ikke noe ut av det ved å stille hundre spørsmål. Jeg har også opplevd både det ene og det andre. Så jeg har vokst opp mye fortere enn mange andre. De ungdomsstadiene folk er i nå, er jeg allerede ferdig med. Jeg er ikke den som blir drita på fest, jeg er mer den som tar vare på alle de andre. Jeg er mammaen i forholdet. Det er bare sånn jeg er. Jeg snakker kanskje ikke som en voksen, men jeg mangler fortsatt livserfaringene. Selv om jeg kanskje tenker og oppfører meg mer voksent enn hva jeg er. Så hopper jeg ikke over noen år, og blir mye eldre av den grunn.



Hva mener dere?

Hvor ble det av meg?




Jeg vet ærlig talt ikke om folk har merket at jeg har vært borte fra bloggen de siste dagene engang. Likevel, så titt titt her er jeg. Jeg lever enda. Jeg lever et vanskelig liv, ihvertfall som jeg selv føler det. Jeg deler veldig mye, samtidig som jeg deler veldig lite. Jeg vil ikke være den personens om deler masse personlig for å få oppmerksomhet. Likevel er det ingen hemmelighet at jeg har det vanskelig. Jeg har slitt mye igjennom årene, og nå står jeg et sted hvor jeg ikke aner hva jeg skal gjøre videre. Jeg har virkelig ingen anelse, jeg skal ærlig si jeg har vært litt nedenfor de siste dagene. Har heller ikke lyst til å bringe bloggen til et trist sted, jeg vil at bloggen skal være et happy place. Samtidig som jeg ikke vil juge, eller pynte på sannheten. Jeg har skrevet mye innlegg om hvordan jeg føler det, så veldig mye av hva som skjer nå ligger i det også. Samtidig emd noen andre ting som jeg ikke forteller. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg føler bare for å komme med en forklaring Vil dere at jeg skal fortelle sannheten så godt jeg klarer, og ønsker? Eller pynte på sannheten, og at bloggen skal være et "happy place"?



Samtidig vil jeg rett og slett klage litt over dere. Jeg er evig takknemlig for hver eneste leser jeg har, ikke missforstå det. Problemet mitt er bare at folk ønsker video, jeg lager video.. Og videoen får null respons.. Så hva gjør jeg da? Kommer jeg med det folk ønsker, eller skal jeg la det være? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lesere, men veldig få som kommenterer. Så jeg vil veldig gjerne at dere skal kommentere hva jeg kan gjøre bedre, og hva jeg ikke burde gjøre. Jeg blir ikke sur, jeg blir glad. Jeg elsker å blogge, jeg har alltid sagt jeg vil leve av det. Jeg får det bare ikke til, jeg trenger sårt deres hjelp, Hva vil dere ha fra meg?

 

Tilbake i gamle trakter


En tid før jul, og i høst hadde jeg en dårlig periode. Etter at onkel døde i jula, så har ikke julen vært den samme heller. Etter at det kom mye negativitet i jula, så endte jeg opp i gamle trakter. De siste dagene har jeg ikke orket å gjøre noen ting på dagtid, jeg har bare ligget i senga og enten spilt spill, sett på youtube eller sett på serie. Når klokka nærmer seg tolv (om natta) går jeg ut av senga og begynner å rydde. Det er først da jeg begynner å gjøre ting. Jeg aner ikke hvorfor, det bare er sånn. Jeg kan til og med finne på å bare begynne å gråte helt uten grunn. Er ikke snakk om å gråte veldig, men bare noen små tårer som kommer. Jeg har begynt å tenke på hva jeg skal gjøre etter vgs. Og jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg. Nå gleder jeg meg litt til å komme tilbake til skolen og miljøarbeider, så jeg kan klare å sette ord på ting igjen. Akkurat nå sitter jeg og Thea og planlegger antrekk, som vi skal ta bilder av å legge ut i morgen. Håper dere gleder dere til det!



Utestengt siden dag én


Jeg har en stund gått til miljøarbeider på skolen, for å prøve å finne ut hva det er som plager meg. Jeg har de siste årene følt meg til bry og utstengt. Har ikke nødvendigvis vært sånn, men jeg har bare følt det uansett hva som skjer.

 

Noen av vennene mine og fra den gamle skolen, kommer garantert til å bli sure på meg for dette innlegget. Jeg velger å gjøre det likevel, da det virkelig ikke er noe hat mot dem, eller at jeg skylder på dem for noe som helst. Dette er bare hvordan jeg følte det, og hvordan det virket fra min side. Hver sak har flere sider, og jeg velger nå å fortelle dere min. Vi var trossalt så små, at ingen av oss tenkte over hva vi gjorde eller mente noe vondt med det.

 

Da jeg var såpass liten på denne tiden, så vet jeg ikke helt hvordan det startet eller når det startet. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid følt at jeg har blitt stengt utenfor. Det skjedde innimellom, men ikke veldig ofte. Nemlig det at jeg ble prioritert først. Det var en grunn til at jeg alltid endte opp med de jeg kjente som var eldre, og når de sluttet så endte jeg opp med de som var yngre. Folk ble alltid sure på meg, fordi de mente jeg var bedre enn dem. Det gjaldt spesielt når vi hadde gym, spilte siraja eller fotball i friminuttene. Jeg fikk aldri lov til å være med jentene, fordi de mente jeg tok for mye i og skadet de osv. Det fortsatte hele veien ut vgs.

 

Jeg skal ikke si det at jeg ikke har hatt venner igjennom årene. For det har jeg jo hatt, men på skolen følte jeg alltid at de andre var så mye bedre venner enn det jeg var med de. Når vi var hjemme var vi plutselig bestevenner igjen. Det var noen av jentene som var mest likt i klassen som var bestevenn med meg i feriene og utenom skolen, men så fort vi kom på skolen var jeg plutselig ikke bra nok lenger. De kunne snakke til meg, og være med meg om de måtte. Men det var absolutt ikke første valget.

Så hvorfor har jeg endt opp med at jeg alltid føler meg utenfor? Jo jeg tror rett og slett det har bygd seg opp over årene. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har blitt vant til det enda, når jeg nå kan sitte å tenke meg frem til alle gangene det skjedde. Likevel vil jeg se det beste i folk, la dem få en sjanse til. Uansett hvor mye det sårer og ødelegger for meg. Selv om jeg føler til tider at jeg kan bli brukt, når det ikke er noen andre som kan. Så blir jeg likevel, for det blir jo sikkert bedre. Når skal jeg slutte med det? Når skal jeg begynne å ta hensyn til meg selv, og gjøre det som er best for meg?

Sett deg selv i perspektiv!


Det er helt sykt hvor ofte jeg hører folk snakke ned på andre, også gjør de akkurat det samme selv like etterpå. Jeg sier absolutt at jeg ikke gjør det selv, for det gjør jeg og det er jeg fullt klar over. Jeg kommer aldri til å slutte å klage, og jeg kommer heller aldri til å slutte å fortelle dere det. Jeg får stadig vekk skryt over at jeg er flink til å se ting fra begge sider, jeg skal derfor utnytte dette med å komme frem med det!

 

Flere ganger hører jeg folk snakke om hvordan foreldre behandler barna sine. Jeg hører ofte noen si at de er bortskjemte som hører barna sine overalt, men hva er det de selv gjør? Jo, de kjører barna sine overalt! Jeg hører også ofte foreldre klage på at barna til andre ikke klarer å lage mat selv.. Hva er det de gjør selv, jo de lager mat til barna sine hele tiden. Så barna deres heller, lærer aldri å lage mat. Jeg kan ærlig si at jeg selv har vært borti akkurat det samme, helt siden jeg var liten.

 

Jeg har flere ganger tenkt hvorfor gidder du å være venn med han/hun, men så er jeg venn med de selv også.. Jeg har også klagd på at det irriterer meg at noen går rundt og klager over en person, og er bestevenn med de etterpå. Så innser jeg at det er akkurat det samme som hva jeg akkurat gjorde. Et annet tilfelle er at jeg klager over at andre klager over at andre fikk bedre karakter enn dem. Så innser jeg at jeg har gjort akkurat det samme flere ganger selv.

 

På fotball lag og håndball lag legger jeg også veldig fort merke til at folk klager over hva andre gjør feil. Når de kommer ut på banen så gjør de akkurat den samme feilen selv. Det er bare lettere å stå på sidelinja å se hva alle andre gjør feil, men vi tenker ikke over det selv når det er vi som står der å utfører den samme handlingen.

 

Poenget mitt er at vi er alt for flinke til å se ned på andre. Vi er for flinke til å tråkke på andre for alle feilene de gjør. Jeg sier ikke at du gjør alt feil. Men har du noen gang tenkt over at du kanskje gjør den samme feilen, som du påpeker at andre gjør? Det har skjedd med meg så mange ganger, og hvem vet kanskje det har skjedd med deg også. Jeg vil gjerne at du skal tenke over at du også kanskje gjør den samme feilen, før du rakker ned på andre over en feil. Du burde ikke finne feil med andre uansett, men om du absolutt må tenk over deg selv først. Vi må slutte å være så høy på pæra, og tenke så mye godt om oss selv. Ja, vi skal ha selvtillit fordi vi er alle bra på hver vår måte. Det gir oss fortsatt ingen grunn til å rakke ned på andre. Vi må begynne å tenke på de rundt oss, hva de tenker og føler. Vi er ikke noe bedre enn dem. Kanskje vi er flinkere enn dem i en ting, men da kan jeg love deg at de er flinkere enn deg i noe annet.

Alle er ikke like, lev med det


Jeg er lei av å høre på folk klage, jeg er lei av å høre folk dømme. Jeg er lei av så utrolig mye.

For en stund siden, skrev jeg et innlegg om at jeg ønsket å droppe ut av skolen. Da fikk jeg rett og slett masse hat. Folk skrev at jeg var tragisk om jeg gjorde det, det forteller folk meg fortsatt. Folk skulle komme på alle mulige grunner på hvorfor jeg ikke skulle gjøre det, de liker seg på skolen. Det gjør ikke jeg. De liker å lære, de klarer å lære, de liker folkene, ikke alle men de liker de fleste. Det gjør ikke jeg. Lærerne har fått meg til å miste skole motivasjonen, den jeg engang hadde på barneskolen. Elevene er ikke slik jeg hadde håpet de skulle være. Det er alt for mye sjalusi, hat, krangling, og folk som tror de er ti ganger bedre enn alle andre. Vi er for opptatte av å ha så mange venner som mulig på skolen, du trenger ikke engang like de. Så lenge de følger etter deg, støtter deg, ser opp til deg osv. Når de går så baksnakker de deg istedenfor. Vi er for opptatt av å få mest mulig likes på Instagram, Facebook, Twitter osv. Vi er for opptatt av å ha mest mulig merkeklær og se bra ut. Vi er for opptatt av å være flinke uten å egentlig gjøre noe for det. Vi er for opptatte av at vi skal være syltynne, noe som gjør at folk ender opp med dårlig selvtillit, bli syke og mye mer. Er det virkelig en sånn verden vi skal leve i? Vi klarer til og med å gå så langt at vi mister oss selv. Vi er ikke lenger hvem vi vanligvis var, og de vi ville bli. Vi forandrer oss helt for at alle skal like oss. Hvis ikke folk liker oss, er de verdt det da? Er det verdt å prøve å være bra nok for noen som ikke liker oss for de vi er? Jeg ville sagt nei, men jeg regner med at det er noen som er uenig med meg. Det er det alltid. Jeg vil bare at folk skal tenke over hvordan ting faktisk er, og hva det er vi gjør med oss selv og verden.

 

Det er noen som trives på skolen, og liker skolelivet. Det er andre som ikke gjør det, og blir ødelagt av skole. Noen er naturlig tynn, andre er ikke det. Noen er naturlig pen og skal ikke stort til for å se fantastisk ut, for noen er det litt hardere enn som så. Noen er født med en rik familie, som gjør at de kan kjøpe hva de vil når de vil. Andre kommer fra fattige familier, og må jobbe mye hardere for å oppnå hva det er de vil oppnå. Noen får ting servert på et sølvfat, andre må jobbe ræva av seg. Vi er alle forskjellige, ingen er like. Vi er kanskje like på så mange måter, men vi er samtidig forskjellig på så mange måter. Hvorfor skal vi dømme, hvorfor skal vi forandre andre, hvorfor skal vi prøve å være som alle andre, hvorfor skal vi bli dømt for at vi ikke er som noen andre? Vi er forskjellige alle sammen, ingen er like og vi kommer ikke til å bli det uansett hvor mye folk prøver. Vi må bare lære oss å leve med, gjøre det beste ut av det. Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig, men jeg har begynt å tro at det er det.

Slutt å fortelle meg hva jeg skal gjøre


Det er ingen som forstår hva jeg går igjennom, med mindre de har opplevd det samme selv. Jeg vet folk prøver å hjelpe, prøver å forstå men det funker rett og slett ikke. Jeg skulle ønske det gjorde, men for meg så føles det bare ut som det blir enda verre. Jeg prøver å late som at jeg har det bra, men sannheten er at jeg ikke har det. Jeg prøver å gjøre noe med det, men det fungerer rett og slett ikke. Folk forteller meg stadig vekk at jeg må se positivt på det, men hva om man ikke klarer å finne noe positivt med det? Det er kanskje noen ting som fungerer for deg, men hvem har sagt at det fungerer på meg. Ting har faktisk godt så langt at de små tingene ikke lenger fungere.



 

Pappa har en muskel sykdom, og trenger mye hjelp. Det er ikke sånn at jeg må bestandig hjelpe, men jeg føler at jeg må. Samvittigheten min slår til. Uansett hvor mye folk forteller meg at det ikke er min plikt å hjelpe, så endrer det ingen ting. Han er faren min, han er grunnen til at jeg lever. Så jeg kommer alltid til å føle at jeg må hjelpe til. Det er også delvis min egen skyld, fordi jeg har hjulpet til så mye at folk kan tro at det er sånn det skal være. Jeg har latt folk tro at jeg kan hjelpe, og at det ikke påvirker livet mitt. Men det er akkurat det det gjør. Jeg kan prøve å fortelle det, men det går over igjen etter en dag, eller så skal de gi meg dårlig samvittighet. Og det funker, det funker så jævlig bra. For jeg får dårlig samvittighet for den minste lille ting, så da er vi tilbake til der vi startet. Igjen. Dette er ikke noe folk pleier å forstå, folk prøver å forstå og komme med råd. Greia er bare at det ikke vet noen ting om sykdommen, og hvordan det er å leve ved siden av den. Med mindre de har opplevd det selv. Uansett så er de ikke meg, og jeg har annerledes enn hva andre er. Det er vi alle, ingen av oss er like. Vi kan være like på så mange måter, men samtidig forskjellige på så mange måter. Det som fungerer på deg, er ikke nødvendigvis det som fungerer på meg. Jeg vet dere bare vil hjelpe, men det å sitte å fortelle meg til en hver tid hva jeg skal gjøre, og at jeg skal se positivt på det. Det fungerer rett og slett svært dårlig, og ender som oftest bare i feil retning. Istedenfor tror jeg bare at noen må lære meg og nyte de små gode øyeblikkene, få meg til å føle meg bra igjen. Og ikke bare fordi de får dårlig samvittighet ovenfor meg, men fordi de faktisk mener det og vil det. Det er alt jeg spør etter, de må se ting fra flere sider. Og ingenkommer noen gang til å forstå hvordan det er, uansett hvor mye de prøver.

Jeg vil droppe ut av skolen


Jeg har rett og slett så lyst til å droppe ut av skolen. Skolen har ikke gitt meg noen ting, den har bare tatt alt jeg eier av verdighet istedenfor. Hva er skolen til nytte for, for min del ingen ting. Problemet mitt er det, at jeg vil ikke være et dårlig forbilde for dere. Jeg vil ikke være den som får andre til å droppe ut av skolen, fordi jeg gjorde det. Samtidig så tenker jeg at, jeg kan være et forbilde på at dere kan gjøre akkurat hva dere vil. Dere er ikke nødt til å gjøre noe som helst, som dere ikke vil. Det er et fritt land, og man kan oppnå så mye utenom skolen. Skolen for meg virker som et fengsel, og det er ikke slik det skal være. En annen ting jeg er redd for, er rett og slett å skuffe de rundt meg. Pappa minnet meg stadig vekk på at jeg ikke kunne droppe ut av skolen. Både fordi da mente han at jeg ikke kom meg videre i livet, og for da måtte jeg levere tilbake stipendet mitt. Jeg er redd for å miste respekten og forholdet mitt med pappa, fordi jeg ønsker å droppe ut av fengselet mitt.

 

Grunnen til at jeg føler for å droppe ut av skolen, er enkelt og greit at den tar alt for mye fra meg. Barneskolen var grei, da hadde jeg det greit. Ikke bra, men jeg hadde det greit. Etter barneskolen, har det rett og slett bare blitt verre og verre. Hver gang jeg har en prøve eller innlevering, så skal læreren min alltid lete etter feil med hva jeg gjør. Og han klarer alltid å finne et eller annet, fra sider jeg ikke visste eksisterte eller sider jeg ikke har tilgang til. Jeg vet ikke hvordan jeg får det til, men på en eller annen måte så klarer jeg å skrive noe som andre har skrevet og lagt ut. Selv om jeg ikke engang visste at de eksisterte eller har tilgang til de. Hvordan er det mulig?

 

Jeg husker at tidligere så var jeg glad i skolen, jeg var glad i å lære. Det er jeg ikke nå lenger, langt i fra. Så langt i fra som overhode mulig. Jeg ønsker ikke å leve ulykkelig, og som et mess. Hva jeg ønsker mer enn noe annet nå, er å flytte langt borte. Fokusere på bloggen, og evt få meg en jobb. Bloggen er selvfølgelig en jobb, men før den kommer seg oppover, jeg blir flinkere på det, og jeg faktisk kan leve på det. Så må jeg ha en heltidsjobb for en periode. Da kan det også være lettere for meg og bo for meg selv, jeg kan kjøpe inn produkter og prøve så jeg kan skrive om de, jeg kan ha konkurranser og jeg kan gi dere så mye mer. Men så står jeg fast, hva er det jeg egentlig skal gjøre? Det er et halvt år igjen, men jeg er allerede utslitt, allerede lei av skole og vet ikke om jeg kommer til å klare å fullføre uansett. Så hva gjør man da?



Skolen har tatt mer fra meg, enn hva den har gitt meg


For en stund siden så jeg på en video Annikken Jørgensen la ut, jeg har tidligere også lagt den ut her på bloggen. Annikken snakket om at skolen hadde tatt mer fra hun, enn hva den hadde gitt henne. Den kjente jeg meg veldig igjen i. Det finnes så mange andre måter å oppnå ting i livet. Sosiale medier er så stort nå, at hvis du virkelig vil noe og gjør alt du kan for å oppnå noe igjennom sosiale medier så får du det til.

 

Jeg kan ærlig si at jeg ikke husker stort av hva jeg har lært de 13 årene jeg snart har gått på skolen. Læreren vår klikka i vinkel på oss over at vi ikke husket hva vi lærte i første klasse på vgs. Jeg føler ikke jeg har stor nytte av hva vi lærer på skolen. Greit nok vi lærer kanskje å skrive bedre, og formulere oss bedre. Noen gjør i hvert fall det, for jeg har ikke gjort det. Dere ser det sikkert på skrivingen min dere også, at den ikke er den beste. Jeg blir hele tiden fortalt at jeg skriver dårlig, men er det noen som prøver å hjelpe for å få meg til å skrive bedre? Svaret er rett og slett nei. Jeg får stadig vekk høre at jeg skriver som jeg snakker, men hvordan skal jeg vite hva jeg skal endre på og gjøre bedre når ingen forteller meg det?

 

Den skolen jeg går på er utrolig flink til å dra deg enda lenger ned enn hva du er fra før av. Norsk læreren vår sammenligner oss med første klasse, og sier at vi aldri har fått det til så bra som det de gjør. Deres oppgave var å lage et intervju, mens vår oppgave var å tolke sagaer. Det er to litt forskjellige ting, hvis vi hadde byttet om på det, hadde nok svaret vært litt annerledes. I tillegg så bruker hun mye av timene, på å ha samtaler med elevene. Der forteller hun dem hva de gjør bra og hvordan de kan bli bedre. Har hun noen gang gjort det med oss? Ikke som jeg kan huske i hvert fall, hun har rett og slett gitt oss opp. Hva tror du skjer med motivasjonen vår da? Den går rett til helvete.

 

Skolen har gitt meg noe kunnskap, som jeg rett og slett ikke behøver. De andre tingene, innser man til slutt at ikke stemmer uansett. Skolen har gitt meg noen venner, som jeg har blitt veldig glad i. Jeg tror jeg kunne funnet noen som dem andre steder også, ikke nødvendigvis dem. Skolen har tatt fra meg motivasjonen til å oppnå hva jeg ønsker, den har gitt meg pinlige situasjoner, den har gitt meg dårlig selvtillit, den har gjort at jeg har mistet det å kunne tro og stole på folk og tro at de vil meg noe godt, de har fått meg til å måtte være med folk jeg egentlig vil komme meg langt unna. Skolen har rett og slett tatt knekken på meg. Min eneste motivasjon for å holde ut nå, er at jeg rett og slett snart er ferdig og er fri. Hva hjelper det egentlig når karakterene egentlig går rett vest? Du kan trygt si at jeg egentlig har kastet bort 13 år av livet mitt, på å sitte på ræva. Når jeg kunne ha gjort så mye annet, og de 13 årene får jeg rett og slett ikke tilbake.

 

Noen som føler det samme ang skole?

Jeg burde ikke bry meg, jeg gjør det likevel


Jeg er en person som bryr meg, om absolutt alt. Det er ikke alt jeg engang burde bry meg om, men jeg gjør det likevel. Hvis jeg ser en person jeg ikke engang kjenner, bli lei seg så bryr jeg meg. Jeg lever for å hjelpe andre som sliter, jeg tror jeg kanskje hadde passet som lege. Problemet er bare det, at jeg bruker alt for mye tid til å bry meg om alt annet. Så jeg klarer ikke engang fokusere på skolen. Det er ikke bare personer som har det vondt jeg bryr meg om.

 

Dessverre så bryr jeg meg alt for mye om hva folk mener om meg også. Det er en ting som ødelegger for meg enda mer. Jeg bryr meg utrolig mye om fremmede mennesker, i tillegg til de jeg kjenner. Jeg tørr bare ikke gå bort til de, og hjelpe de. Fordi folk rett og slett skal snakke dritt til deg om du gjør det. Jeg burde stå i mot det, og gjøre noe virkelig viktig for den personen som sliter. Jeg tørr rett og slett ikke. Kall meg en pingle, for det er akkurat hva jeg er. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å stå opp for meg selv, og hjelpe de som trenger det. For det er akkurat hva jeg lever av. Jeg føler selv at folk ser ned på meg, uansett hva jeg gjør. De har all grunn til å gjøre det, for jeg vet ikke lenger hvem jeg selv er. Jeg er ikke en person som svikter andre, tenker negativt eller lar meg knekke fort. Det er hva jeg har blitt av hvilken verden vi lever i.

 

Jeg er en person som bryr seg om hvor mange likes og kommentaren hun får. Jeg burde ikke bry meg om det heller, for det har virkelig ingen ting å si. Når jeg har vært omringet av personer som sier at du er en idiot om du har mindre enn 100 likes på profilbildet ditt på Facebook. Når det er det du vokser opp med, så er det sånn du er vant til at det skal være. Hvis jeg får mindre enn 10-13 likes på bildene mine på insta, så tar jeg de ned igjen. Hvorfor jeg gjør det vet jeg ikke, for jeg burde virkelig ikke bry meg. Jeg gjør det likevel. Det er den verden vi lever i nå.

 

Min søster er 5 år eldre enn meg. Når vi var mindre fikk hun alltid oppgaven om å ordne med grønnsaker, og måtte selvfølgelig smake på det etterpå. Det har vært hennes oppgave siden hun var i stand til å gjøre det. Jeg har alltid vært den personer som står ved siden av, og egentlig ikke gjør noen ting. Jeg har vært som en ?vaktmester? for familien, som fikser med lamper og bygger sammen ting. Det er hva jeg kan. Min søster har også alltid hatt mye større press på seg når det gjelder skole. Hvis hun fikk dårlig på en prøve, så fikk hun husarrest og fikk ikke lov til å bli med på det hun hadde lyst til. Ingen i vår familie har noen gang vært flinke på skolen, likevel får hun det til bedre enn meg. Hun har alltid hatt et mye større press på seg. Jeg derimot får kjeft i to sekunder også er det ingen som bryr seg etterpå. De setter høye krav, men de har aldri gitt meg nye straff for å få dårlige karakterer. Det har rett og slett fått meg til å miste motivasjonen. Jeg skal selvfølgelig ikke si at foreldrene mine er grunnen til at jeg gjør det dårlig, men en kan ikke si at de ikke har noe å gjøre med det. Jeg skulle rett og slett ønske at jeg fikk større konsekvenser for det jeg gjør. Istedenfor å kjefte og gjøre ting verre, så prøv heller å gjøre det bedre. For min del nå, tror jeg rett og slett at det er for sent. Jeg ligger såpass langt etter nå, at jeg tror jeg må gå hele skolegangen min over for å klare det.

 

Jeg har likevel et håp om at jeg skal klare meg, jeg skal få til noe bra og være den jeg vil være. Uansett hva som må til for å kunne klare det. Jeg har mange ganger hatt tanken om at nå er det nok, det er ikke noe jeg kan gjøre for å komme meg ut av dette. Jeg klarer bare ikke fullføre tanken. Jeg forlater ikke denne kloden før jeg har oppnådd alt jeg vil. Jeg må bare finne en måte, som gjør at jeg kan klare akkurat hva det er jeg vil. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i, derfor er jeg også utrolig dårlig på å knytte meg til folk. Hver gang jeg skjønner at noen virkelig kommer til å være der for meg, og ikke forlate meg blir jeg rett og slett redd. Jeg dytter folk ut av livet mitt, fordi det gjør meg rett og slett redd. Jeg vil ikke være denne personer som dytter folk vekk, klager over at jeg ikke har noen, er negativ, ikke får til det jeg vil, mister den jeg er eller gir opp. Jeg vil komme meg ut av denne knipa, og få til noe bra. Jeg vil ikke miste akkurat DEG, jeg vet det virker som at jeg prøver å dytte deg ut av livet mitt, og at jeg tar deg for gitt. Jeg må bare si at jeg er utrolig glad i deg, og jeg virkelig trenger deg. Jeg vet bare ikke enda hvordan jeg skal gjøre det, jeg trenger tid. Jeg trenger rom, jeg trenger trygghet og jeg trenger noen til å forstå meg.. Jeg trenger noen som forstår meg, ikke dømmer meg, og ikke prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg trenger noen som ikke forteller meg hvor dårlig jeg er i forhold til de, jeg trenger noen som prioriterer meg, spør meg om jeg har det bra, uansett om jeg ser glad ut eller ikke. Selv om du kanskje er glad for et øyeblikk, betyr ikke det at alt det vonde er glemt. Jeg trenger noen som kan støtte meg i hva jeg velger å gjøre, uansett om det er et bra eller dårlig valg.. Jeg må gjøre det som er rett for meg, og hvis det viser seg å være galt så er det akkurat det jeg lærer av. Jeg vil heller angre på noe jeg har gjort, enn å angre på noe jeg ikke gjorde.

Vidregående skole




Når jeg går rundt på skolen nå, så ser du hvor sinnsykt stort skille det er. Det er 1.vgs for seg, 2.vgs for seg og 3.vgs for seg. Det er bare noen få som går på tvers av klassene. Gjett hvem som blir mest snakket dritt om på denne skolen, jo det er nemlig de som går på tvers av klassene. Det er noen på skolen som droppet skolen noen år, og startet et par år senere. Det ville si at de måtte gå i klasse med de som er fire år yngre, og på grunn av det blir han baksnakket for å henge med de som er yngre enn seg. Som han selv sa ?Skal jeg gå bort til en random 96er (de som var eldst på skolen da) og spørre om å henge med de, fordi det ikke er sosialt akseptabelt at jeg er venner med de jeg går i klasse med!?. Når ting har blitt sånn så er det jo bare helt sykt. Jeg som er 97, føler meg rett og slett misunnelig på de som er yngre. Der ser du alle klassene henger sammen, du blir kjent med venner av venner, og på tvers av linjer. Jeg hadde virkelig ikke hatt noe i mot det, for der jeg går er det rett og slett bare drama, baksnakking og folk som ikke klarer å være sosiale. Hvor er moroa med, og folk sier de bare henger med for å gå ut av skolen med venner. Når de allerede nå ikke klarer å være sosiale utenom skolen, så i mitt hodet går du ut av vgs uten venner uansett. I hvert fall venner du kan være sosiale med.



Tredje klasse er faktisk de som er mest dømmende, men skal jeg fortelle dere hvem som ser ut til å ha det verst. Jo, det er nemlig tredje klasse. Så jeg vil tro det er veldig mye sjalusi blant tredje klassingene. Det er også sikkert mange av de som jeg går med både i klasse og på skole med, som kommer til å lese dette og bare le. De kommer til å le fordi jeg har rett, og for at det er det som er sannheten om de vil det eller ei. Så kommer de til å mobbe meg for at jeg sier jeg ikke hadde hatt noe i mot å være med de som er yngre, men vet dere hva! Versegod, dere får lov, plag meg så mye dere vil, kunne ikke brydd meg mindre!

Er gamle dager bedre enn nåtiden?





I denne verden er det sinnsykt mye press. Du har press om hvordan du skal kle deg, hva du skal gjøre, hvordan du ser ut, hvordan du skal oppføre deg, hva du ikke skal gjøre osv. Hvor slitsomt er ikke det, og alltid skulle ha press på seg? Ikke bare er det utrolig mye press på hva du skal gjøre, alle lever også igjennom mobilen sin. Jeg skal ikke si noe, for jeg er en av de! Tidligere når jeg var mindre så gikk jeg som oftest eller syklet til venner for å se om de var hjemme og de aller fleste kunne henge sammen. Nå snakker vi sammen igjennom sosiale medier, og kan ikke lenger være så mange i lag sammen heller. Når vi er med folk, så bruker vi faktisk meste parten av tiden på å fortelle hele verden at vi gjør det. Det samme gjelder når vi reiser til et annet land, eller et annet sted. Vi er for opptatte med å fortelle folk hvor vi er å ta et bilde enn å nyte stedet vi er på og selskapet med de vi reiser sammen med. Dere har sikkert sett den reklamen av kjæresteparet som er i paris og ser på Eiffeltårnet? Men begge to er for opptatte med hver sin mobil for å fortelle hvor de er.. Det er faktisk så sinnsykt sant at det er trist! Noen ganger får jeg utrolig lyst til å leve i en verden hvor det ikke er så sinnsykt mye press på hvordan du skal være, og det er mulig å leve uten at alt må gå igjennom sosiale medier og at man skal være avhengig av sosiale medier!

Når det kommer til gutter og jenter, og forhold så er jeg også veldig for det gamle! Nå fortiden så drar folk på fest, har one night stands og aldri møtes igjen, Hva er poenget med det! Hvorfor kan man ikke be folk ut, dra på date (middag og en aktivitet (nei ikke sex)) og bli bedre kjent igjennom flere ting sammen. Flere dater, og ikke bare en som ender i one night stands. En annen ting er at folk ikke legger så godt merke til hvem som går forbi dem, eller hva som er rundt dem for alle går rundt og ser ned i mobilen sin uansett. Vi vet jo ikke lenger hva som skjer rundt i verden, annet enn hva vi finner på nettet. Jeg synes det er trist, og skulle virkelig ønske vi kunne gå litt tilbake i tid igjen.




Hva mener dere?

Livet er en dans på roser


Livet er en dans på roser, men for å komme til den fine delen av rosen må du klatre opp på tornene. De siste dagene har jeg vært fraværende på bloggen, rett og slett fordi jeg har gått på veggen. Ting går rett inn og rett ut igjen, folk kan sitte ved siden av meg, se på meg og snakke til meg.. Men jeg reagerer ikke på det, det er som om jeg bare er der men ikke er der likevel om det gir mening. Jeg er tilstede fysisk men ikke psykisk. Jeg sitter på skolen i timene, men får ikke med meg et eneste ord som blir sagt. Jeg vet at vi har prøver, innleveringer, lekser osv men lenger kommer jeg ikke. Jeg kan sette meg ned og lese oppgaven, uten å egentlig forstå hva oppgaven handler om. Lærerene sier at de skal forklare det for meg hva jeg skal gjøre, men jeg får det fortsatt ikke med meg. Det er bare tomme ord, som flyr forbi.



Dere lurer kanskje på hva som har skjedd, og hvordan det endte her. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg visste svaret på det selv, men egentlig så har jeg ingen anelse. Jeg kan fortelle dere hva jeg vet.

Jeg vet det at jeg er en familie person, men familien min er en familie som bare krangler og omtrent ingen er venner. Jeg vet såvidt hvem familien min er, og finner det først ut når noen dør. I tillegg så er de som faktisk er i nærheten av meg personer som skal fortelle deg at du er ubrukelig. Ingen ting av hva du gjør er bra nok, og ting kan alltid bli bedre. Hvis du har en drøm om noe du vil gjøre så skal de fortelle deg at nei det kan du ikke gjøre du skal gjøre sånn og sånn. Helt siden 1.klasse har jeg vært den personen som har blitt utestengt og aldri vært bra nok. Selv nå 3. klasse på vidregående skole så skjer det enda. Jeg vet ikke hva det er med meg eller hva jeg gjør galt, men noe er det tydeligvis. Jeg har selvfølgelig noen få venner men jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde flere. Det er heller ingen av de som forstår meg og støtter meg på riktig måte føler jeg. De også skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, og si at nei det du har lyst til kan du ikke gjøre for det er ikke riktig. Det som er riktig for deg trenger ikke være riktig for meg, vi er alle forskjellige, har forskjellige behov, drømmer og hva som gjør oss lykkelig. Når skal folk forstå det?

Personlig innlegg - Aldri vært bra nok


Jeg tenkte liksom gå å legg deg, du klarer å holde tankene dine til i morgen. Du skal trossalt stå opp og på skolen om noen timer. Neida jeg klarte det ikke, klokka er 00.02 om natta, og denne jenta tok opp word dokumentet for å skrive istedenfor å legge seg når hun har vært trøtt i hele dag..

 

Helt siden første klasse har jeg alltid vært den jenta som har blitt dømt og blitt stengt utenfor. Jeg begynner å gråte allerede, dette kommer til å ende bra. Jeg tror ikke noen har vært klar over det, ikke engang meg selv før jeg snakket om det med Lisbeth og Julie denne helgen. Jeg vet ikke om jeg ikke ville innse det, eller om jeg ikke så det. Når andre sier det virker det så mye mer ekte. Jeg vet ikke hva det er med meg, men det må være noe. Det er jo en grunn til at det har vært sånn siden første klasse, og jeg nå går på 3 vgs. Hva har jeg gjort, og hva er det med meg som gjør at så mange mennesker finner ut at jeg ikke er bra nok. Jeg hadde virkelig troa på at alle finner en vakker dag de rette folkene som de er ment til å være med. I en alder av 18 år, så har jeg to personer i hele verden som jeg føler det slikt med. Jeg føler ikke det engang for min egen familie. Det er egentlig ganske sykt, jeg er en veldig familie person. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler for å snakke ut om problemene mine til familien min, for jeg får bare dritt slengt tilbake uansett. Føler ikke jeg er så mye til bra nok for de heller, de gir meg bare for høye krav, eller har ikke troa på at jeg kan klare noe som helst, eller stoler på meg og tror på meg for den saksskyld. Hvorfor gjør du ting i det hele tatt da, eneste grunnen jeg har er at jeg skal mot bevise de.. Men de tror meg jo ikke uansett eller stoler meg eller noen ting så det går jo ikke an å motbevise noen ting heller.

 

I løpet av hele barneskolen med vennegjengen var jeg alltid den som ikke var bra nok til å være med i offentligheten, de fleste var med meg utenom skolen men ikke på skolen. Jeg var såpass liten at jeg ikke tenkte så altfor mye over det, men nå innser jeg hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg tenkte jo selvfølgelig over det da også, men jeg tenkte jo bare at det er sånn det skal være. Det har jeg jo innsett at det er absolutt ikke sånn det skal være. Ikke i en alder fra 6-13 år. Hver gang jeg spurte om å være med å leke noe så var nei det er ikke plass til flere, eller en eller annen rar grunn. Sånn fortsatte det på ungdomsskolen også, men der var jeg mer tredje hjulpet på vogna i alle sammenhenger. Så det var ikke stort bedre.

 

Når jeg kom på vidregående så tenkte jeg at nå er folk mer voksne, folk har funnet seg selv og jeg finner folk som er mer lik meg selv. Det første halvåret var noe av det bedre jeg hadde vært med på. Helt til det skjedde masse drama med noen gutter jeg ikke engang får lov til å fortelle. Andre året fikk jeg valg fag som endte opp med at jeg ble venn med parallell klassene, og igjen så var skole året noe av det beste som noen gang hadde skjedd meg. Enda bedre enn første halvåret av førsteklasse. Helt til jeg innså at jeg var ikke lenger bra nok til å være med de heller. Jeg har spurt typ 1 gang i uka om noen vil finne på noe og de sier nei jeg kan ikke. Jeg prøver å være spontan, jeg prøver å planlegge.. Ingen ting fungerer. Tror du ikke at de legger ut bilder senere om at de er sammen.. Da tenker jeg igjen, hva er galt med meg. Hva er så annerledes med meg i forhold til alle andre. Det spørsmålet lurer jeg fortsatt på den dag i dag For ting er fortsatt like dan, og jeg kan ikke vente med å flytte ut, flytte et stykke unna og starte fullstendig på nytt. Jeg er klar for å starte livet for meg selv, helt alene med min kjære hund jeg skal skaffe meg, for rett og slett så har jeg ikke noe annet jeg har mer lyst til. Jeg har gitt opp hver eneste menneske sjel som lever, jeg er tydeligvis ikke bra nok for et eneste menneske og det er jeg dritt lei av.

 

Er det rart man blir drama queen?


Jeg hadde håpet jeg skulle slutte å ty til word dokumentet mitt igjen, men jeg tok visst feil. La meg i senga med musikken, og tenkte jeg skulle sove. Nevnte for tull for en kompis at jeg hadde smerter i hjertet istedenfor i foten, og det endte i tårer. Trodde ikke han skulle spørre om hvorfor jeg hadde smerter i hjerter, for det var jo egentlig ikke tull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det her lenger. I hele sommer så har jeg prøvd å finne på noe med mine såkalte venner, men de sier alltid nei jeg kan ikke. Hvordan tror dere at det da føles når du ser dem ute med andre venner. Hvorfor får du ikke være med, hva har du gjort for å fortjene det? Jeg er jo bra nok til å være med dere på skolen, hva er forskjellen hjemme. De pleier som oftest også å si at bare si i fra hvis det er noe, jeg er her for deg! Hvor er dere nå når jeg trenger det, dere er langt vekke fra hvor jeg er i hvertfall. For jeg kan ikke se dere noen steder.. Det er derimot dere som gjør at livet ikke er så alt for bra lenger. Jeg sitter rett og slett med en følelse av å ikke være bra nok, at jeg er alles siste valg som bare blir brukt når ingen andre kan, og rett og slett er en reserve løsning.. Føles ikke akkurat bra. Når du avtaler med folk om å møtes, og de ender opp med å glemme det og dra med noen andre istedenfor er vond. En ting er når det skjer engang, men en annen ting er når det skjer hver eneste gang, med så å si alle du har avtale med, da er det ikke lenger greit. Sånn er det bare, er det rart man blir drama queen når hver eneste gang du blir kjent med nye folk, så skjer akkurat det samme. Du blir ditchet like mye hver gang, uansett hvor glad de sier at de blir i deg, hvor mye du betyr osv.. Så varer det alltid i en dag eller to, også bare forsvinner det.. Hva er det jeg gjør galt? Noen sier at det ikke er deg det er noe galt med, men hva er det som er galt da?



Rett fra sjela


Siden det var utrolig mange som syntes det var spennende og interessant å lese om drapsinnlegget mitt, så tenkte jeg å fortsette litt på det. Jeg liker egentlig ikke å snakke om drap, men hvis man skal endre på ting så må man snakke ut om det å finne en løsning.

Det har blitt utrolig vanlig å ta selvmord. Det er utrolig mange som sliter med seg selv og andre rundt seg. Det kan være alt fra å bli mobba, til å ikke trives, til å bare føle at man ikke hører hjemme på jorda. Det kan være så utrolig mange grunner til ønsket om å ta livet sitt. Barnebarnet til noen familie venner tok for en stund siden livet sitt. Han var en utrolig bra person, og det kom som et stort sjokk på utrolig mange. Det var ingen som visste hvordan han følte det, han var en person som var utrolig omtenksom og ingen skjønte at han hadde det vondt.

 

 

Jeg fortalte om denne familie vennen til et utrolig nærme familie medlem. Denne personen presterte å si at det hadde h*n også lyst til. I påsken når jeg hadde bursdag så sa denne personen at h*n skulle reise bort og ikke kom til å være hjemme. Derfor tenkte vi ikke over å invitere denne personen når vi dro ut for å spise på bursdagen min. Denne personen mente at h*n ble lei seg, og fikk lyst til å ta livet sitt. For h*n var visst ikke bra nok til å være med. Livet sitt er virkelig ikke noe man kødder med, man kødder ikke med at man har lyst til å ta livet sitt. Jeg har selv vært der og sagt det, men det har rett og slett vært fordi jeg har følt meg så sinnsykt langt nede at jeg ikke lenger så en utvei. Akkurat der og da tenkte jeg ikke konsekvensene av hvordan andre personer ville reagere. Det var vel den tiden jeg følte som mest at ingen personer brydde seg uansett, så de kom ikke engang til å legge merke til det. Så hva gjorde det for noe da, når jeg uansett ikke var lykkelig og ingen ting gikk min vei. Jeg er enda ikke over det stadiet, men en ting er helt sikkert. Jeg kommer til å være i livet til jeg dør i en bil ulykke eller en naturlig årsak. Jeg har sett vært i lyset der du tror du kommer til å miste noen som står deg nært. Så uansett hvor mye du føler at du ikke har noen, så skal jeg love deg at du alltid har noen som hadde blitt utrolig lei seg og du kanskje hadde ødelagt for denne personen. Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å gjøre noe sånt mot denne personen, uansett hvem det er. Jeg får motivasjon til å bevise for dem at jeg er bra nok, jeg skal vise dere hva dere går glipp av og gjøre en stor forskjell. Det er drømmen min, og jeg skal få det til. Jeg må bare finne ut hvordan.

Natta er den beste tiden


Hei alle sammen!



Jeg kom meg hjem til slutt, selvom dette har vært en utrolig bra dag så får jeg likevel ikke sove og sitter her med mine negative tanker. Hvorfor er det slik? Hvorfor har hodet mitt omstilt slik at det bare eksisterer negative tanker? Det er utrolig irriterende fordi jeg vil veldig gjerne være positiv, for det gjør det mest sannsynelig lettere for å oppnå ting jeg har lyst til og få flere valgmuligheter. Kommer de negative tankene av alt presset vi har, eller kommer det av noe annet? Jeg tror det er en blanding av at det har skjedd så utrolig mye negativt i livet mitt den siste tiden, at jeg rett og slett ikke skjønner hva positivt er lenger. Jeg skjønner jo hva det er, men jeg har bare ikke troa på det lenger. Jeg har blitt slik at jeg dømmer ting og ser negativt på ting.. Noe som gjør det enda verre. Jeg så egentlig utrolig negativt på det siste døgnet, men det endte opp med å være utrolig koselig! Jeg tror det er utrolig vanskelig å komme seg ut av det, når man først har endt opp på den negative siden. Det er for stort press, føler i hvertfall jeg. Føler at alt jeg gjør er aldri bra nok, fordi det går alltid an å gjøre det enda bedre. Hvorfor er det man gjør aldri bra nok. Hvis du kommer hjem og er drit happy fordi du fikk 5 på en prøve, så er det alltid noen som sier du kunne fått en 6er da. Du får alltid høre det, og hvor mye hjelper det på selvtilliten og motivasjonen man har? Det hjelper sinnsykt lite, det skal jeg love dere. For noen er det garantert motivasjon, for meg er det det som drar meg ned i støvlene. Så hvordan kommer man seg ut av det?

- Hva mener dere?

Les mer i arkivet » November 2018 » Oktober 2018 » September 2018


HHei! Jeg heter Camilla og er 20 år. Jeg er egentlig fra Follo området. Nå har jeg flyttet til Hamar for å studere. Hvis du vil bli med på min hverdag som student, er det bare å følge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com