Bursdagstanker


Når du i en alder av snart 20 år, har et hat elsk forhold til din egen bursdag. Det nærmer seg 20 års dagen min og jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Jeg har alltid vært stor fan av bursdager, samtidig som jeg aldri føler de pleier å bli bra. Jeg vet ikke om det er jeg som har for høye forhåpninger og at jeg blir veldig lett skuffa, og at ingen ting er bra nok. Jeg tenker alltid at på din egen bursdag vil vennene dine komme og feire deg, du er midtpunktet av dagen. Ikke bokstaveligtalt, men forventer vel egentlig at dine nærmeste vil gjøre deg glad på bursdagen din. Dere som ser på bloggerne tenker sikkert at jeg bare prøver å etterligne Anniken, men det gjør jeg så absolutt ikke. Disse tankene har jeg hatt om bursdag siden jeg var 12 år gammel omtrent. Samtidig ser jeg ikke akkurat på meg selv som en person som har mange venner, så det kan være vanskelig for et par stykker til å arrangere en bra bursdag.  Samtidig hvor mange trenger man å være for å sette pris på noen og ville tilbringe tiden sammen. Vi har forskjellige liv, opptatte liv og vårt eget å drive med.. Hvis de andre klarer det hvorfor skal ikke vi klare det.  Det å dra ut sammen for å spise en god middag, møtes en kveld for å spille brettspill å ha noe godt i glasset  burde ikke være et problem.. Hvorfor må vi gjøre det så mye vanskeligere enn det det egentlig er. Det å finne en kveld i ny og ned å gjøre noe morsomt, slappe av med en film eller bare ha en morsom telefon samtale burde ikke være så mye å forvente. Vi er for flinke til å lage for mye ut av det, planlegge for meg, tenke for mye og gjøre det vanskelig for oss selv. De fleste er slitne etter en lang og tung uke, så hvorfor ikke møtes for å spise godteri og se en film. Istedenfor at vi alle sitter hjemme på hvert vårt sted og slapper av, hvorfor ikke møtes å gjøre noe koselig ut av en slappe av kveld.



 

Alt jeg vil er å flytte ut


Hver gang noen nevner interiør tenker jeg kun at jeg vil flytte ut. Jeg vil så veldig gjerne flytte ut. Om noen nevner blomster tenker jeg flytte ut. Om noen nevner ommøblering av evt rommet ditt, tenker jeg flytte ut. Hver natt drømmer jeg om å flytte ut. Eneste som står oppe i hodet mitt er at jeg vil flytte ut.

Jeg bor fortsatt hjemme med pappa, men det er noe jeg virkelig ikke takler lenger. Jeg vil ha muligheten til å danse i undertøyet, høre på musikk om natta uten å være redd for å vekke noen. Jeg vil kunne lage mat når jeg vil, uten å få kommentarer på at skal du spise igjen eller at vi akkurat har spist. Vaske klær når jeg vil uten å få kommentarer på det også. Sånn som det er nå får jeg kommentarer på det meste jeg gjør. Jeg vil kunne komme å gå når jeg vil, ha besøk når jeg vil, rett og slett leve mitt eget liv på den måten jeg ønsker. Nå har det blitt til at jeg blir gal av å bo hjemme, føler ikke lenger jeg kan være meg selv og gjøre det jeg vil uten å få kommentarer på det. Som ikke alltid er positive

Nå tenker dere kanskje hvorfor ikke flytte ut, du er 19 år du kan gjøre det om du vil. Om det bare var så lett. For den jenta her har alt for mange ideer, tanker og meninger rundt dette. Jeg har heller ikke økonomien til å gjøre det. Jeg kunne leid meg et billig sted, men jeg hadde ikke blitt fornøyd. Det jeg har råd til er mulig en fin leilighet noen måneder, eller en liten stygg hybel med tre vegger og tre gulv. Jeg kan også flytte inn i kollektiv, men da har en igjen ikke friheten til å gjøre det en vil. Jeg vil ha et lyst fint sted, det må ikke være super stort og gjerne ikke for dyrt. Da blir det vanskelig igjen. Samtidig når man ikke har fast inntekt, blir det veldig vanskelig. Plutselig står du der en måned med null penger og null mat. Samtidig står jeg her og vurderer om jeg skal studere neste år eller om jeg skal fortsette å søke jobber. Jeg føler og vil egentlig gå på skole for å gjøre fremtiden lettere. Problemet mitt er bare det at jeg er livredd for å ikke kunne klare å fullføre skolen. Jeg har ikke mange gode opplevelser etter skole gangen, og jeg er ikke en person som er interessert i for mye teori. Ikke vet jeg heller hva jeg ønsker å gå, eller hva jeg vil jobbe. Så da står vi her igjen, uten noe aning om hva en skal bruke livet sitt på. Jeg står fast.



 

Ja, det finnes et tilbud!


Det er sikkert ikke så mange av dere som interesserer dere for dette. Likevel er det en såpass stor del av hverdagen min, og noe jeg bryr meg om så hvorfor ikke dele. Jeg er trener for et lag for funksjonshemmede, og funksjonshemmede er en stor del av hverdagen min. Jeg har skjønt i det siste at det er mange som ikke vet at det finnes et treningstilbud for funksjonshemmede. Det gjør det faktisk, det finnes i så mange store deler av Norge spesielt. I Vestby har vi både et håndball lag og fotball lag for funksjonshemmede. Det er det forferdelig mange som ikke vet. Søsteren min snakket til og med sammen med en vernepleier, som heller ikke visste at det fantes et tilbud. Det gjør det! Funksjonshemmede burde ha akkurat de samme tilbudene som andre har, og det er jeg med på å få til. Det er jeg veldig stolt over. Så hvis du kjenner noen med en eller flere funksjonshemninger så finnes det tilbud for de også. Derfor er det bare å søke opp i dine lokale klubber for å finne ut hvor ditt nærmeste tilbud er. De har så godt av det som det alle andre har. Jeg har forstått av mange med funksjonshemninger har veldig lett for å skjerme seg og være alene. Jeg har sett på mitt lag at det gjør så mye med dem, å ha en gruppe de kan være med som forstår dem på en helt annen måte enn andre kanskje vil gjøre. Det er en utfordring for de også, men en veldig god en.




 

Hva er det jeg vil mest


Thea sendte meg akkurat melding, og spurte om hva som skjedde med bloggingen. Og vel jeg vet ærlig ikke. Går innom blogg.no hver dag, til og med flere ganger daglig. Jeg bare vet ikke hva jeg skal skrive om. For i det siste så står livet mitt av at jeg bor i senga mi, er på jobb og er på trening. Det er ikke så mye å skrive om, og jeg skal ærlig si jeg ikke har selvtillit nok til å skrive om det jeg vil alltid heller. Jeg vet familien min vet at jeg blogger, men jeg klarer ikke å si jeg vil ta bilder av det. Vil du ta bilder av meg, eller hva som måtte til. Jeg vet ærlig ikke hvorfor det er sånn, fordi det er rett og slett bare teit. Føler bare at folk har så mye fordommer om blogging. Jeg elsker virkelig å lage videoer, ta bilder og alt som kommer innen blogging og youtube. Samtidig så er det eneste som står oppi hodet mitt at jeg vil flytte ut. Føler at jeg kan nå målene mine mye bedre av å bo alene for meg selv. Det er noe jeg virkelig trenger. Når jeg er hjemme så bor jeg inne på rommet mitt, og går veldig sjeldent ut. Rett og slett fordi jeg trenger å være alene, og hjemme ikke alltid føles som det rette stedet å være. Jeg elsker familien min, jeg gjør virkelig det. Jeg tror jeg bare trenger å fokusere mer på meg selv, enn de rundt meg. Gjøre de tingene jeg har lyst til, uten å føle at noen kommer til å kommentere det. Skulle snakke hele tiden, bare for at det ikke skal bli klein stemning. Det er så mye jeg trenger å gjøre for meg selv, men det er så mye som stopper meg. Både pengene, samvittigheten, muligheten og alt. Det burde ikke være så vanskelig, men når man legger alt sammen så blir det vanskeligere enn man vil at det skal være. Tiden strekker ikke alltid til heller. Jeg mener absolutt ikke å klage, følte bare for å få det ut.



 

TA SKOLEN SERIØST


Jeg er nå ferdig med vgs, eller det begynner å bli en stund siden nå. Det var ihvertfall i år. Igjennom hele skole perioden har jeg slitt mye med både det ene og det andre. Spesielt store deler av vgs, har jeg hatt en vond periode. Det har både vært ting som har skjedd med familien, ting som har skjedd mellom meg og de jeg har gått på skole med og meg personlig. Jeg slet en periode med depresjoner fordi det skjedde for mye som jeg ikke kunne takle. Det var mange grunner som sto i veien til at jeg orket å fullføre skolen. Jeg kom meg igjennom, men vitnemålet mitt ser ærlig helt på tryne ut. Jeg sitter nå og tenker på det å ta opp fag.. Noe som egentlig er noe jeg burde gjøre. Likevel er det utrolig dyrt, og jeg er virkelig ikke klar for skole igjen. Skole har tatt så mye fra meg tidligere, og tanken på å gå tilbake til det er noe jeg virkelig ikke liker. Jeg sitter her og angrer så sinnsykt mye på at jeg ikke konsenterte meg mer om skolen. Hvorfor jeg måtte være så svak, og ta til meg alt som skjedde. Jeg klarte ikke å la noen ting gå forbi meg. Jeg måtte ta alt til meg, og bli knust av alt som skjedde. Det var omtrent ingen ting folk kunne si til meg uten at jeg fant en negativ måte å se på det. Jeg angrer så mye på at jeg ikke dreit i det, og fokuserte kun på skolen, Om det så skulle være at jeg endte opp med null venner, og et mye bedre vitnemål kunne det så være. Så jeg forteller dere nå, dere som går på ungdomsskolen eller vidregående. Fullfør med glans, stå på! Det er ingen ting galt i å være litt nerd, og få gode karakterer. Du kommer til å tjene så mye på det videre i livet, og ha det så mye bedre i ettertid.


 

På farten men lykkelig


For en stund tilbake fortalte jeg dere om at jeg hadde fått depresjonsproblemer. Jeg var langt i fra lykkelig, det var nesten ingen ting som klarte å gjøre meg glad. Folk prøvde for harde livet og gjøre små ting for meg, som skulle hjelpe meg. Det fungerte aldri, jeg fant alltid små ting som gjorde ting dårlig. Jeg lette etter feil med alt som skjedde, for å få det til å bli sånn som jeg trodde det skulle være. Nå har det endelig blitt bedre, og jeg føler meg som et nytt menneske. Nå kan jeg bli glad og lykkelig av de minste ting. Selv når jeg og Thea kjørte til Kristiansand og vi fant mange nye morsomme geofilter, klarte jeg å bli glad av det. Det sier kanskje litt. Nå tørr jeg og møte nye mennesker, gjøre ting som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Når folk pleide å spørre meg hva jeg hadde lyst til å gjøre, sa jeg som oftest vet ikke. Rett og slett fordi jeg ikke ville ha en mening, i frykt om at det ikke skulle bli godtatt. Nå derimot tørr jeg å si hva jeg har lyst, eller bare gjøre det jeg har lyst til. Overgangen skjedde egentlig ganske fort, likevel så merker jeg at den blir bedre og bedre for hver dag som går. Noe som er utrolig deilig, jeg trodde aldri at det kom til å skje. Jeg tok feil. De siste dagene har jeg ikke fått blogget, rett og slett fordi jeg har vært på farten hele tiden. Jeg har kommet hjem en tur for å spise, hente ting og sove. Har dratt hjemmefra rundt 10-12 om morningen, og kommet hjem mellom 00-02 om natta. Nå skal jeg prøve å ta med kameraet mer, være åpen om at jeg vil ta bilder og filme. For det er virkelig noe jeg elsker, jeg lever for å ta bilder og dele. Så nå må jeg bare få til det også, så håper jeg på at alt blir bra. Jeg kan jo ikke stoppe nå, for jeg vil virkelig ikke tilbake der jeg var. For det er noe av det jævligste jeg har vært borte i. Ikke tro at jeg har blitt en perfekt jente, som ikke har problemer eller den slags. For det har jeg så absolutt, jeg klarer bare å se løsninger og gjøre det beste ut av det igjen. Livet mitt er bare ikke kun basert på negative ting, men også mange positive ting.



Håper det går bra med dere, og at noen av dere fortsatt er igjen etter at jeg har forlatt dere for så lenge!

Jeg beklager


Unnskyld jenter <3 Jeg er glad i dere!

For en stund tilbake så skrev jeg innlegget om at russetiden var oppskryt, og jeg ser i ettertid hvor slem jeg faktisk var mot mine nærmeste. Det gikk rett og slett litt for langt. Det var virkelig ikke ment som hat mot de, selv om det kanskje virket sånn. Jeg har en tendens til å ta meg ekstra nær av ting når jeg ikke føler meg velkommen til en hver tid. Har det fra tidligere, da jeg er vant til å bli utestengt. Jeg skrev nok innlegget når jeg var ekstra sur og irritert på hele sitasjonen, at jeg lagde situasjonen verre enn hva som var nødvendig. Jeg er glad i jentene jeg var på gruppe med. Det ble bare litt problemer med at jeg ikke kunne når de kunne, og de ikke kunne når jeg kunne. Mange av de går i klasse sammen og snakker om mye av tingene i klasserommet, som jeg ikke får med meg. De prøvde å få beskjeden ut videre, men det var ikke alltid like lett og tolke hva som skjedde og ikke. Da det alltid ble mye frem og tilbake.



 

Jeg tenker, men handler ikke


Jeg går hele tiden og tenker på både det ene og det andre som jeg har lyst til å gjøre. Så kommer spørsmålet, gjør jeg faktisk noe med det? Jeg snakker hele tiden om at jeg har lyst til å begynne å spise sunnere, har lyst til å gå ned i vekt, har lyst til å bli flinkere på skolen osv. Jeg vil det aldri nok til at jeg faktisk begynner å ta tak. Samtidig som jeg alltid går rundt og klager på det. Jeg har bare aldri motivasjon og krefter nok til å gjøre det. Er det faktisk så slitsomt som man skal ha det til, eller vanskelig? Jeg må begynne å ta tak selv, men jeg har bare ikke energi og krefter til det. Jeg skal ærlig si at jeg sliter meg ut med ting jeg egentlig ikke vil, eller som ikke er bra for meg. Jeg sliter meg ut med å jobbe konstant, og alltid bekymre meg for andre. Jeg bruker mer energi på andre, enn meg selv. Jeg tilbringer også tid med folk som meste parten av tiden bare bringer negativ energi over meg. Jeg klarer bare ikke kvitte meg med de. Både fordi jeg vet at de trenger meg, eller jeg ødelegger de av å gå nå. Noen av de folkene jeg ikke burde omringes går jeg på skole med, og nå er det bare to mnd igjen. De to mnd består av tentamner, russetid og eksamener. Er det vits å lage noe ut av det nå? Burde man ikke bare holde ut de siste mnd, selvom det tar knekken på deg? Hvordan skal man vite hva som er rett å gjøre?



 

Dansegalla med Ole Ivars


Ja, dere leste riktig. I går var jeg på dansegalla med Ole Ivars. Dro dit sammen med Leif, Kenneth og Runar. Vi dro dit alle sammen, i hovedsak pågrunn av Leif. Han elsker å danse og han er stor fan av Ole Ivars. Vi lagde derfor en overraskelse for han. Han visste ingen ting om hva vi skulle i går. Han visste ikke stort mer enn at jeg kom og hentet han. Vi dro først ut å spiste pizza før vi dro avgårde på dansegallaen. Leif var så heldig at han også fikk møte Ole Ivars, så vi tok med en lykkelig kar hjem om natta.



I løpet av en kveld er det alltid noe som irriterer meg. Denne gangen var det som mange andre ganger, at folk virkelig ikke har respekt. Jeg var ute på dansegulvet og danset sammen med Leif. Utallige mange ganger var det noen som dyttet oss bort. Enten så gikk de oss bare rett ned, eller presset oss ut av danse gulvet. Det var som om de ikke ville at vi skulle danse, og ville ha større plass til seg selv. Noen ganger er folk så egostiske at det ikke er måte på. Får så vondt av hvor egoistiske folk er, og hvor lite de bryr seg om andre mennesker. Spesielt de med nedsatt funksjonsevne, de blir bare feiet av banen.



Hva mener dere?

Hvorfor eldre?


Det har seg sånn at jeg trives mye bedre med eldre, enn hva jeg gjør med folk som er like gamle som meg eller yngre. Grunnen er ikke akkurat så veldig avansert. Det er kanskje noen som ikke forstår det, før de står i samme situasjon selv. Det har seg nemlig sånn at når jeg er med eldre så forstår de valgene du tar mye bedre. De prøver ikke påvirke deg til å gjøre noe annet enn hva du allerede har bestemt deg for. Om du velger å ikke teste deg for en arvelig sykdom, så skjønner de deg. De respekterer valgene du tar, de gir deg selvfølgelig noen grunner til å faktisk gjøre det. Bare for at du skal være helt sikker, og ikke angre på valgene dine. Når du da har bestemt deg, så er det valget ditt og de respekterer det. Jeg så det også i Sykt Perfekt, der Tringa ikke kunne drikke og spise på en fest. Vennene hennes respekterte det, og støttet hun igjennom hele kvelden. Når jeg også er med eldre så kan man plutselig kose seg, og ikke tenke og bekymre seg for noe. Sier du en ting så respekterer de det, og lager ikke noe ut av det ved å stille hundre spørsmål. Jeg har også opplevd både det ene og det andre. Så jeg har vokst opp mye fortere enn mange andre. De ungdomsstadiene folk er i nå, er jeg allerede ferdig med. Jeg er ikke den som blir drita på fest, jeg er mer den som tar vare på alle de andre. Jeg er mammaen i forholdet. Det er bare sånn jeg er. Jeg snakker kanskje ikke som en voksen, men jeg mangler fortsatt livserfaringene. Selv om jeg kanskje tenker og oppfører meg mer voksent enn hva jeg er. Så hopper jeg ikke over noen år, og blir mye eldre av den grunn.



Hva mener dere?

Nå er det virkelig nok




Jeg er så lei av slike bilder på facebook. Generelt folk som skal gjøre narr av andre mennesker. Når skal vi innse at alle mennesker er forskjellige. Noen er kraftige, noen er tynne, noen har små pupper, noen har store pupper, noen har mer hår enn andre, noen har stor rumpe, noen andre mindre. Sånn er livet, og det er ikke noe man får gjort noe med. Når skal vi gjøre narr av andre, fordi de ser eller er annerledes. Jeg blir så lei meg, frustrert og sint når jeg ser slike ting. Eller folk som ler seg ihjel av folk som søker den store kjærligheten på tinder. Hvem vet, kanskje hun har sosial angst og ikke tørr å møte mennesker. Hvem vet, men en ting er sikkert. Det er som oftest en grunn bak alt sammen, så slutt å gjør narr av andre folk for å ikke være som deg. Ikke gjør narr på andres menneskers utseende, personlighet og følelser. Det er rett og slett ikke riktig, uansett hvor bra du føler deg etterpå..

Hvor ble det av meg?




Jeg vet ærlig talt ikke om folk har merket at jeg har vært borte fra bloggen de siste dagene engang. Likevel, så titt titt her er jeg. Jeg lever enda. Jeg lever et vanskelig liv, ihvertfall som jeg selv føler det. Jeg deler veldig mye, samtidig som jeg deler veldig lite. Jeg vil ikke være den personens om deler masse personlig for å få oppmerksomhet. Likevel er det ingen hemmelighet at jeg har det vanskelig. Jeg har slitt mye igjennom årene, og nå står jeg et sted hvor jeg ikke aner hva jeg skal gjøre videre. Jeg har virkelig ingen anelse, jeg skal ærlig si jeg har vært litt nedenfor de siste dagene. Har heller ikke lyst til å bringe bloggen til et trist sted, jeg vil at bloggen skal være et happy place. Samtidig som jeg ikke vil juge, eller pynte på sannheten. Jeg har skrevet mye innlegg om hvordan jeg føler det, så veldig mye av hva som skjer nå ligger i det også. Samtidig emd noen andre ting som jeg ikke forteller. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg føler bare for å komme med en forklaring Vil dere at jeg skal fortelle sannheten så godt jeg klarer, og ønsker? Eller pynte på sannheten, og at bloggen skal være et "happy place"?



Samtidig vil jeg rett og slett klage litt over dere. Jeg er evig takknemlig for hver eneste leser jeg har, ikke missforstå det. Problemet mitt er bare at folk ønsker video, jeg lager video.. Og videoen får null respons.. Så hva gjør jeg da? Kommer jeg med det folk ønsker, eller skal jeg la det være? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har lesere, men veldig få som kommenterer. Så jeg vil veldig gjerne at dere skal kommentere hva jeg kan gjøre bedre, og hva jeg ikke burde gjøre. Jeg blir ikke sur, jeg blir glad. Jeg elsker å blogge, jeg har alltid sagt jeg vil leve av det. Jeg får det bare ikke til, jeg trenger sårt deres hjelp, Hva vil dere ha fra meg?

 

Tilbake i gamle trakter


En tid før jul, og i høst hadde jeg en dårlig periode. Etter at onkel døde i jula, så har ikke julen vært den samme heller. Etter at det kom mye negativitet i jula, så endte jeg opp i gamle trakter. De siste dagene har jeg ikke orket å gjøre noen ting på dagtid, jeg har bare ligget i senga og enten spilt spill, sett på youtube eller sett på serie. Når klokka nærmer seg tolv (om natta) går jeg ut av senga og begynner å rydde. Det er først da jeg begynner å gjøre ting. Jeg aner ikke hvorfor, det bare er sånn. Jeg kan til og med finne på å bare begynne å gråte helt uten grunn. Er ikke snakk om å gråte veldig, men bare noen små tårer som kommer. Jeg har begynt å tenke på hva jeg skal gjøre etter vgs. Og jeg klarer virkelig ikke å bestemme meg. Nå gleder jeg meg litt til å komme tilbake til skolen og miljøarbeider, så jeg kan klare å sette ord på ting igjen. Akkurat nå sitter jeg og Thea og planlegger antrekk, som vi skal ta bilder av å legge ut i morgen. Håper dere gleder dere til det!



Hva skal man gjøre etter vgs?


Det er ikke lenge til jeg skal velge hva jeg skal gjøre etter vgs. Det er bare et par måneder igjen til vi skal velge. Jeg gruer meg litt, for jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har utrolig lyst til å reise, men jeg har også lyst til å bli ferdig med utdanningen og starte livet videre.

Valg nr 1:

- Bruke ha et friår, hvor jeg jobber og sparer penger. I tillegg bruker tid innimellom til å reise å oppleve de stedene jeg drømmer om. Planen er å tjene så mye at jeg kan flytte ut om en stund for å gå på skole, fokusere på bloggen, og meg selv.

Valg nr 2:

- Gå på skole rett etter vgs, bruke sommerferien og ledige tider til å reise. Bo i en hybel eller skolebygg. Fokusere litt på bloggen, og bli fattig. Få økt vennekrets, og bli ferdig med studiene fortere.



Hva hadde dere valgt? Gjerne kom med begrunnelser, tips, erfaringer osv :)

Utestengt siden dag én


Jeg har en stund gått til miljøarbeider på skolen, for å prøve å finne ut hva det er som plager meg. Jeg har de siste årene følt meg til bry og utstengt. Har ikke nødvendigvis vært sånn, men jeg har bare følt det uansett hva som skjer.

 

Noen av vennene mine og fra den gamle skolen, kommer garantert til å bli sure på meg for dette innlegget. Jeg velger å gjøre det likevel, da det virkelig ikke er noe hat mot dem, eller at jeg skylder på dem for noe som helst. Dette er bare hvordan jeg følte det, og hvordan det virket fra min side. Hver sak har flere sider, og jeg velger nå å fortelle dere min. Vi var trossalt så små, at ingen av oss tenkte over hva vi gjorde eller mente noe vondt med det.

 

Da jeg var såpass liten på denne tiden, så vet jeg ikke helt hvordan det startet eller når det startet. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid følt at jeg har blitt stengt utenfor. Det skjedde innimellom, men ikke veldig ofte. Nemlig det at jeg ble prioritert først. Det var en grunn til at jeg alltid endte opp med de jeg kjente som var eldre, og når de sluttet så endte jeg opp med de som var yngre. Folk ble alltid sure på meg, fordi de mente jeg var bedre enn dem. Det gjaldt spesielt når vi hadde gym, spilte siraja eller fotball i friminuttene. Jeg fikk aldri lov til å være med jentene, fordi de mente jeg tok for mye i og skadet de osv. Det fortsatte hele veien ut vgs.

 

Jeg skal ikke si det at jeg ikke har hatt venner igjennom årene. For det har jeg jo hatt, men på skolen følte jeg alltid at de andre var så mye bedre venner enn det jeg var med de. Når vi var hjemme var vi plutselig bestevenner igjen. Det var noen av jentene som var mest likt i klassen som var bestevenn med meg i feriene og utenom skolen, men så fort vi kom på skolen var jeg plutselig ikke bra nok lenger. De kunne snakke til meg, og være med meg om de måtte. Men det var absolutt ikke første valget.

Så hvorfor har jeg endt opp med at jeg alltid føler meg utenfor? Jo jeg tror rett og slett det har bygd seg opp over årene. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har blitt vant til det enda, når jeg nå kan sitte å tenke meg frem til alle gangene det skjedde. Likevel vil jeg se det beste i folk, la dem få en sjanse til. Uansett hvor mye det sårer og ødelegger for meg. Selv om jeg føler til tider at jeg kan bli brukt, når det ikke er noen andre som kan. Så blir jeg likevel, for det blir jo sikkert bedre. Når skal jeg slutte med det? Når skal jeg begynne å ta hensyn til meg selv, og gjøre det som er best for meg?

Sett deg selv i perspektiv!


Det er helt sykt hvor ofte jeg hører folk snakke ned på andre, også gjør de akkurat det samme selv like etterpå. Jeg sier absolutt at jeg ikke gjør det selv, for det gjør jeg og det er jeg fullt klar over. Jeg kommer aldri til å slutte å klage, og jeg kommer heller aldri til å slutte å fortelle dere det. Jeg får stadig vekk skryt over at jeg er flink til å se ting fra begge sider, jeg skal derfor utnytte dette med å komme frem med det!

 

Flere ganger hører jeg folk snakke om hvordan foreldre behandler barna sine. Jeg hører ofte noen si at de er bortskjemte som hører barna sine overalt, men hva er det de selv gjør? Jo, de kjører barna sine overalt! Jeg hører også ofte foreldre klage på at barna til andre ikke klarer å lage mat selv.. Hva er det de gjør selv, jo de lager mat til barna sine hele tiden. Så barna deres heller, lærer aldri å lage mat. Jeg kan ærlig si at jeg selv har vært borti akkurat det samme, helt siden jeg var liten.

 

Jeg har flere ganger tenkt hvorfor gidder du å være venn med han/hun, men så er jeg venn med de selv også.. Jeg har også klagd på at det irriterer meg at noen går rundt og klager over en person, og er bestevenn med de etterpå. Så innser jeg at det er akkurat det samme som hva jeg akkurat gjorde. Et annet tilfelle er at jeg klager over at andre klager over at andre fikk bedre karakter enn dem. Så innser jeg at jeg har gjort akkurat det samme flere ganger selv.

 

På fotball lag og håndball lag legger jeg også veldig fort merke til at folk klager over hva andre gjør feil. Når de kommer ut på banen så gjør de akkurat den samme feilen selv. Det er bare lettere å stå på sidelinja å se hva alle andre gjør feil, men vi tenker ikke over det selv når det er vi som står der å utfører den samme handlingen.

 

Poenget mitt er at vi er alt for flinke til å se ned på andre. Vi er for flinke til å tråkke på andre for alle feilene de gjør. Jeg sier ikke at du gjør alt feil. Men har du noen gang tenkt over at du kanskje gjør den samme feilen, som du påpeker at andre gjør? Det har skjedd med meg så mange ganger, og hvem vet kanskje det har skjedd med deg også. Jeg vil gjerne at du skal tenke over at du også kanskje gjør den samme feilen, før du rakker ned på andre over en feil. Du burde ikke finne feil med andre uansett, men om du absolutt må tenk over deg selv først. Vi må slutte å være så høy på pæra, og tenke så mye godt om oss selv. Ja, vi skal ha selvtillit fordi vi er alle bra på hver vår måte. Det gir oss fortsatt ingen grunn til å rakke ned på andre. Vi må begynne å tenke på de rundt oss, hva de tenker og føler. Vi er ikke noe bedre enn dem. Kanskje vi er flinkere enn dem i en ting, men da kan jeg love deg at de er flinkere enn deg i noe annet.

Alle er ikke like, lev med det


Jeg er lei av å høre på folk klage, jeg er lei av å høre folk dømme. Jeg er lei av så utrolig mye.

For en stund siden, skrev jeg et innlegg om at jeg ønsket å droppe ut av skolen. Da fikk jeg rett og slett masse hat. Folk skrev at jeg var tragisk om jeg gjorde det, det forteller folk meg fortsatt. Folk skulle komme på alle mulige grunner på hvorfor jeg ikke skulle gjøre det, de liker seg på skolen. Det gjør ikke jeg. De liker å lære, de klarer å lære, de liker folkene, ikke alle men de liker de fleste. Det gjør ikke jeg. Lærerne har fått meg til å miste skole motivasjonen, den jeg engang hadde på barneskolen. Elevene er ikke slik jeg hadde håpet de skulle være. Det er alt for mye sjalusi, hat, krangling, og folk som tror de er ti ganger bedre enn alle andre. Vi er for opptatte av å ha så mange venner som mulig på skolen, du trenger ikke engang like de. Så lenge de følger etter deg, støtter deg, ser opp til deg osv. Når de går så baksnakker de deg istedenfor. Vi er for opptatt av å få mest mulig likes på Instagram, Facebook, Twitter osv. Vi er for opptatt av å ha mest mulig merkeklær og se bra ut. Vi er for opptatt av å være flinke uten å egentlig gjøre noe for det. Vi er for opptatte av at vi skal være syltynne, noe som gjør at folk ender opp med dårlig selvtillit, bli syke og mye mer. Er det virkelig en sånn verden vi skal leve i? Vi klarer til og med å gå så langt at vi mister oss selv. Vi er ikke lenger hvem vi vanligvis var, og de vi ville bli. Vi forandrer oss helt for at alle skal like oss. Hvis ikke folk liker oss, er de verdt det da? Er det verdt å prøve å være bra nok for noen som ikke liker oss for de vi er? Jeg ville sagt nei, men jeg regner med at det er noen som er uenig med meg. Det er det alltid. Jeg vil bare at folk skal tenke over hvordan ting faktisk er, og hva det er vi gjør med oss selv og verden.

 

Det er noen som trives på skolen, og liker skolelivet. Det er andre som ikke gjør det, og blir ødelagt av skole. Noen er naturlig tynn, andre er ikke det. Noen er naturlig pen og skal ikke stort til for å se fantastisk ut, for noen er det litt hardere enn som så. Noen er født med en rik familie, som gjør at de kan kjøpe hva de vil når de vil. Andre kommer fra fattige familier, og må jobbe mye hardere for å oppnå hva det er de vil oppnå. Noen får ting servert på et sølvfat, andre må jobbe ræva av seg. Vi er alle forskjellige, ingen er like. Vi er kanskje like på så mange måter, men vi er samtidig forskjellig på så mange måter. Hvorfor skal vi dømme, hvorfor skal vi forandre andre, hvorfor skal vi prøve å være som alle andre, hvorfor skal vi bli dømt for at vi ikke er som noen andre? Vi er forskjellige alle sammen, ingen er like og vi kommer ikke til å bli det uansett hvor mye folk prøver. Vi må bare lære oss å leve med, gjøre det beste ut av det. Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig, men jeg har begynt å tro at det er det.

Slutt å fortelle meg hva jeg skal gjøre


Det er ingen som forstår hva jeg går igjennom, med mindre de har opplevd det samme selv. Jeg vet folk prøver å hjelpe, prøver å forstå men det funker rett og slett ikke. Jeg skulle ønske det gjorde, men for meg så føles det bare ut som det blir enda verre. Jeg prøver å late som at jeg har det bra, men sannheten er at jeg ikke har det. Jeg prøver å gjøre noe med det, men det fungerer rett og slett ikke. Folk forteller meg stadig vekk at jeg må se positivt på det, men hva om man ikke klarer å finne noe positivt med det? Det er kanskje noen ting som fungerer for deg, men hvem har sagt at det fungerer på meg. Ting har faktisk godt så langt at de små tingene ikke lenger fungere.



 

Pappa har en muskel sykdom, og trenger mye hjelp. Det er ikke sånn at jeg må bestandig hjelpe, men jeg føler at jeg må. Samvittigheten min slår til. Uansett hvor mye folk forteller meg at det ikke er min plikt å hjelpe, så endrer det ingen ting. Han er faren min, han er grunnen til at jeg lever. Så jeg kommer alltid til å føle at jeg må hjelpe til. Det er også delvis min egen skyld, fordi jeg har hjulpet til så mye at folk kan tro at det er sånn det skal være. Jeg har latt folk tro at jeg kan hjelpe, og at det ikke påvirker livet mitt. Men det er akkurat det det gjør. Jeg kan prøve å fortelle det, men det går over igjen etter en dag, eller så skal de gi meg dårlig samvittighet. Og det funker, det funker så jævlig bra. For jeg får dårlig samvittighet for den minste lille ting, så da er vi tilbake til der vi startet. Igjen. Dette er ikke noe folk pleier å forstå, folk prøver å forstå og komme med råd. Greia er bare at det ikke vet noen ting om sykdommen, og hvordan det er å leve ved siden av den. Med mindre de har opplevd det selv. Uansett så er de ikke meg, og jeg har annerledes enn hva andre er. Det er vi alle, ingen av oss er like. Vi kan være like på så mange måter, men samtidig forskjellige på så mange måter. Det som fungerer på deg, er ikke nødvendigvis det som fungerer på meg. Jeg vet dere bare vil hjelpe, men det å sitte å fortelle meg til en hver tid hva jeg skal gjøre, og at jeg skal se positivt på det. Det fungerer rett og slett svært dårlig, og ender som oftest bare i feil retning. Istedenfor tror jeg bare at noen må lære meg og nyte de små gode øyeblikkene, få meg til å føle meg bra igjen. Og ikke bare fordi de får dårlig samvittighet ovenfor meg, men fordi de faktisk mener det og vil det. Det er alt jeg spør etter, de må se ting fra flere sider. Og ingenkommer noen gang til å forstå hvordan det er, uansett hvor mye de prøver.

Jeg vil droppe ut av skolen


Jeg har rett og slett så lyst til å droppe ut av skolen. Skolen har ikke gitt meg noen ting, den har bare tatt alt jeg eier av verdighet istedenfor. Hva er skolen til nytte for, for min del ingen ting. Problemet mitt er det, at jeg vil ikke være et dårlig forbilde for dere. Jeg vil ikke være den som får andre til å droppe ut av skolen, fordi jeg gjorde det. Samtidig så tenker jeg at, jeg kan være et forbilde på at dere kan gjøre akkurat hva dere vil. Dere er ikke nødt til å gjøre noe som helst, som dere ikke vil. Det er et fritt land, og man kan oppnå så mye utenom skolen. Skolen for meg virker som et fengsel, og det er ikke slik det skal være. En annen ting jeg er redd for, er rett og slett å skuffe de rundt meg. Pappa minnet meg stadig vekk på at jeg ikke kunne droppe ut av skolen. Både fordi da mente han at jeg ikke kom meg videre i livet, og for da måtte jeg levere tilbake stipendet mitt. Jeg er redd for å miste respekten og forholdet mitt med pappa, fordi jeg ønsker å droppe ut av fengselet mitt.

 

Grunnen til at jeg føler for å droppe ut av skolen, er enkelt og greit at den tar alt for mye fra meg. Barneskolen var grei, da hadde jeg det greit. Ikke bra, men jeg hadde det greit. Etter barneskolen, har det rett og slett bare blitt verre og verre. Hver gang jeg har en prøve eller innlevering, så skal læreren min alltid lete etter feil med hva jeg gjør. Og han klarer alltid å finne et eller annet, fra sider jeg ikke visste eksisterte eller sider jeg ikke har tilgang til. Jeg vet ikke hvordan jeg får det til, men på en eller annen måte så klarer jeg å skrive noe som andre har skrevet og lagt ut. Selv om jeg ikke engang visste at de eksisterte eller har tilgang til de. Hvordan er det mulig?

 

Jeg husker at tidligere så var jeg glad i skolen, jeg var glad i å lære. Det er jeg ikke nå lenger, langt i fra. Så langt i fra som overhode mulig. Jeg ønsker ikke å leve ulykkelig, og som et mess. Hva jeg ønsker mer enn noe annet nå, er å flytte langt borte. Fokusere på bloggen, og evt få meg en jobb. Bloggen er selvfølgelig en jobb, men før den kommer seg oppover, jeg blir flinkere på det, og jeg faktisk kan leve på det. Så må jeg ha en heltidsjobb for en periode. Da kan det også være lettere for meg og bo for meg selv, jeg kan kjøpe inn produkter og prøve så jeg kan skrive om de, jeg kan ha konkurranser og jeg kan gi dere så mye mer. Men så står jeg fast, hva er det jeg egentlig skal gjøre? Det er et halvt år igjen, men jeg er allerede utslitt, allerede lei av skole og vet ikke om jeg kommer til å klare å fullføre uansett. Så hva gjør man da?



Skolen har tatt mer fra meg, enn hva den har gitt meg


For en stund siden så jeg på en video Annikken Jørgensen la ut, jeg har tidligere også lagt den ut her på bloggen. Annikken snakket om at skolen hadde tatt mer fra hun, enn hva den hadde gitt henne. Den kjente jeg meg veldig igjen i. Det finnes så mange andre måter å oppnå ting i livet. Sosiale medier er så stort nå, at hvis du virkelig vil noe og gjør alt du kan for å oppnå noe igjennom sosiale medier så får du det til.

 

Jeg kan ærlig si at jeg ikke husker stort av hva jeg har lært de 13 årene jeg snart har gått på skolen. Læreren vår klikka i vinkel på oss over at vi ikke husket hva vi lærte i første klasse på vgs. Jeg føler ikke jeg har stor nytte av hva vi lærer på skolen. Greit nok vi lærer kanskje å skrive bedre, og formulere oss bedre. Noen gjør i hvert fall det, for jeg har ikke gjort det. Dere ser det sikkert på skrivingen min dere også, at den ikke er den beste. Jeg blir hele tiden fortalt at jeg skriver dårlig, men er det noen som prøver å hjelpe for å få meg til å skrive bedre? Svaret er rett og slett nei. Jeg får stadig vekk høre at jeg skriver som jeg snakker, men hvordan skal jeg vite hva jeg skal endre på og gjøre bedre når ingen forteller meg det?

 

Den skolen jeg går på er utrolig flink til å dra deg enda lenger ned enn hva du er fra før av. Norsk læreren vår sammenligner oss med første klasse, og sier at vi aldri har fått det til så bra som det de gjør. Deres oppgave var å lage et intervju, mens vår oppgave var å tolke sagaer. Det er to litt forskjellige ting, hvis vi hadde byttet om på det, hadde nok svaret vært litt annerledes. I tillegg så bruker hun mye av timene, på å ha samtaler med elevene. Der forteller hun dem hva de gjør bra og hvordan de kan bli bedre. Har hun noen gang gjort det med oss? Ikke som jeg kan huske i hvert fall, hun har rett og slett gitt oss opp. Hva tror du skjer med motivasjonen vår da? Den går rett til helvete.

 

Skolen har gitt meg noe kunnskap, som jeg rett og slett ikke behøver. De andre tingene, innser man til slutt at ikke stemmer uansett. Skolen har gitt meg noen venner, som jeg har blitt veldig glad i. Jeg tror jeg kunne funnet noen som dem andre steder også, ikke nødvendigvis dem. Skolen har tatt fra meg motivasjonen til å oppnå hva jeg ønsker, den har gitt meg pinlige situasjoner, den har gitt meg dårlig selvtillit, den har gjort at jeg har mistet det å kunne tro og stole på folk og tro at de vil meg noe godt, de har fått meg til å måtte være med folk jeg egentlig vil komme meg langt unna. Skolen har rett og slett tatt knekken på meg. Min eneste motivasjon for å holde ut nå, er at jeg rett og slett snart er ferdig og er fri. Hva hjelper det egentlig når karakterene egentlig går rett vest? Du kan trygt si at jeg egentlig har kastet bort 13 år av livet mitt, på å sitte på ræva. Når jeg kunne ha gjort så mye annet, og de 13 årene får jeg rett og slett ikke tilbake.

 

Noen som føler det samme ang skole?

Jeg burde ikke bry meg, jeg gjør det likevel


Jeg er en person som bryr meg, om absolutt alt. Det er ikke alt jeg engang burde bry meg om, men jeg gjør det likevel. Hvis jeg ser en person jeg ikke engang kjenner, bli lei seg så bryr jeg meg. Jeg lever for å hjelpe andre som sliter, jeg tror jeg kanskje hadde passet som lege. Problemet er bare det, at jeg bruker alt for mye tid til å bry meg om alt annet. Så jeg klarer ikke engang fokusere på skolen. Det er ikke bare personer som har det vondt jeg bryr meg om.

 

Dessverre så bryr jeg meg alt for mye om hva folk mener om meg også. Det er en ting som ødelegger for meg enda mer. Jeg bryr meg utrolig mye om fremmede mennesker, i tillegg til de jeg kjenner. Jeg tørr bare ikke gå bort til de, og hjelpe de. Fordi folk rett og slett skal snakke dritt til deg om du gjør det. Jeg burde stå i mot det, og gjøre noe virkelig viktig for den personen som sliter. Jeg tørr rett og slett ikke. Kall meg en pingle, for det er akkurat hva jeg er. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å stå opp for meg selv, og hjelpe de som trenger det. For det er akkurat hva jeg lever av. Jeg føler selv at folk ser ned på meg, uansett hva jeg gjør. De har all grunn til å gjøre det, for jeg vet ikke lenger hvem jeg selv er. Jeg er ikke en person som svikter andre, tenker negativt eller lar meg knekke fort. Det er hva jeg har blitt av hvilken verden vi lever i.

 

Jeg er en person som bryr seg om hvor mange likes og kommentaren hun får. Jeg burde ikke bry meg om det heller, for det har virkelig ingen ting å si. Når jeg har vært omringet av personer som sier at du er en idiot om du har mindre enn 100 likes på profilbildet ditt på Facebook. Når det er det du vokser opp med, så er det sånn du er vant til at det skal være. Hvis jeg får mindre enn 10-13 likes på bildene mine på insta, så tar jeg de ned igjen. Hvorfor jeg gjør det vet jeg ikke, for jeg burde virkelig ikke bry meg. Jeg gjør det likevel. Det er den verden vi lever i nå.

 

Min søster er 5 år eldre enn meg. Når vi var mindre fikk hun alltid oppgaven om å ordne med grønnsaker, og måtte selvfølgelig smake på det etterpå. Det har vært hennes oppgave siden hun var i stand til å gjøre det. Jeg har alltid vært den personer som står ved siden av, og egentlig ikke gjør noen ting. Jeg har vært som en ?vaktmester? for familien, som fikser med lamper og bygger sammen ting. Det er hva jeg kan. Min søster har også alltid hatt mye større press på seg når det gjelder skole. Hvis hun fikk dårlig på en prøve, så fikk hun husarrest og fikk ikke lov til å bli med på det hun hadde lyst til. Ingen i vår familie har noen gang vært flinke på skolen, likevel får hun det til bedre enn meg. Hun har alltid hatt et mye større press på seg. Jeg derimot får kjeft i to sekunder også er det ingen som bryr seg etterpå. De setter høye krav, men de har aldri gitt meg nye straff for å få dårlige karakterer. Det har rett og slett fått meg til å miste motivasjonen. Jeg skal selvfølgelig ikke si at foreldrene mine er grunnen til at jeg gjør det dårlig, men en kan ikke si at de ikke har noe å gjøre med det. Jeg skulle rett og slett ønske at jeg fikk større konsekvenser for det jeg gjør. Istedenfor å kjefte og gjøre ting verre, så prøv heller å gjøre det bedre. For min del nå, tror jeg rett og slett at det er for sent. Jeg ligger såpass langt etter nå, at jeg tror jeg må gå hele skolegangen min over for å klare det.

 

Jeg har likevel et håp om at jeg skal klare meg, jeg skal få til noe bra og være den jeg vil være. Uansett hva som må til for å kunne klare det. Jeg har mange ganger hatt tanken om at nå er det nok, det er ikke noe jeg kan gjøre for å komme meg ut av dette. Jeg klarer bare ikke fullføre tanken. Jeg forlater ikke denne kloden før jeg har oppnådd alt jeg vil. Jeg må bare finne en måte, som gjør at jeg kan klare akkurat hva det er jeg vil. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i, derfor er jeg også utrolig dårlig på å knytte meg til folk. Hver gang jeg skjønner at noen virkelig kommer til å være der for meg, og ikke forlate meg blir jeg rett og slett redd. Jeg dytter folk ut av livet mitt, fordi det gjør meg rett og slett redd. Jeg vil ikke være denne personer som dytter folk vekk, klager over at jeg ikke har noen, er negativ, ikke får til det jeg vil, mister den jeg er eller gir opp. Jeg vil komme meg ut av denne knipa, og få til noe bra. Jeg vil ikke miste akkurat DEG, jeg vet det virker som at jeg prøver å dytte deg ut av livet mitt, og at jeg tar deg for gitt. Jeg må bare si at jeg er utrolig glad i deg, og jeg virkelig trenger deg. Jeg vet bare ikke enda hvordan jeg skal gjøre det, jeg trenger tid. Jeg trenger rom, jeg trenger trygghet og jeg trenger noen til å forstå meg.. Jeg trenger noen som forstår meg, ikke dømmer meg, og ikke prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg trenger noen som ikke forteller meg hvor dårlig jeg er i forhold til de, jeg trenger noen som prioriterer meg, spør meg om jeg har det bra, uansett om jeg ser glad ut eller ikke. Selv om du kanskje er glad for et øyeblikk, betyr ikke det at alt det vonde er glemt. Jeg trenger noen som kan støtte meg i hva jeg velger å gjøre, uansett om det er et bra eller dårlig valg.. Jeg må gjøre det som er rett for meg, og hvis det viser seg å være galt så er det akkurat det jeg lærer av. Jeg vil heller angre på noe jeg har gjort, enn å angre på noe jeg ikke gjorde.

Ulvens rettigheter


Jeg har vansker med å se grunnlaget for sauebønder, eller andre «jegere», som beveger seg fritt i de norske skogene med våpen, uten noen form for konsekvens. Dette baserer seg mye på mine personlige meninger, men det får bare gå. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor jegerne alltid skal komme med samme utsagn hver eneste gang. «men den gikk til angrep på hunden min, så jeg tok meg friheten til å avfyre våpenet mitt». Jeg har spurt før, og jeg spør igjen: Hvor, jeg gjentar HVOR? finner de den ideen om at det er ok at de velger deres hunds rettigheter fremfor ulvens rettigheter? Er hunden mer verdt enn ulven?

Egoisme

Sauebønder tenker kun: «Det er mine sauer, og kommer noe i veien for dem, så dreper jeg det». Når flokk med sauer går fritt(!) langs veien, og inne i skogen, forventer man da at rovdyrene som lever i sitt eget territorium, skal vike unna sauene, kun fordi det er det vi mennesker ønsker?

Hver gang jeg diskuterer ulv på forum, avis-kommentarfelt eller hva det måtte være, så hører jeg det samme. «Det er greit å skyte ulv fordi den norske loven tillater det». Gjør det saken noe som helst bedre? Blir det riktig av den grunn? Nei!

Når du som jeger velger å slippe hunden din fritt i skogen, gjerne 1km foran deg, bare for å være helt sikker, så forventer du at hunden din er godtatt av alle de andre dyrene? Spesielt når hundene brukes for å jage frem rovdyrene? Når en hund kommer og plager et annet dyr, så klart glefser den. Det er din oppgave som hundeeier å ha kontroll på hunden din til en hver tid. Når du lar hunden gjøre hva enn den velger å gjøre, så skyter du ikke bare fordi du er dum nok til å slippe den løs?

Når hunden din går på tur, og dere møter på en annen hund. De begynner å krangle og glefse etter hverandre. Ja, dette skjer ofte. Tar du da på deg skylden selv, eller tar du deg friheten til å skyte den andre hunden? Neppe! Normalt tar du på deg skylda, og får hunden vekk derifra, hvorfor skal det da være noe annerledes når du er i skogen? Hunden er ditt ansvar og den får ta konsekvensene når du er uansvarlig.

1) Er du redd for hva hunden din møter på i skogen. Ikke la hunden løpe fritt

2) Bruk bånd om du skal ha kontrollen i skogen

3) Du er i ulvens territorium, og kan ikke skyte hva som kommer foran deg, når det er du som er i veien.

Det er ganske mange som argumenterer mot ulven, ved å si at den er farlig og angriper mennesker osv. Ulven er garantert 10 ganger mer redd for deg enn du er for den. Det er også frivillig å tilbringe tid i skogen. Våpen kan ikke løse all verdens problemer, for det skulle tatt seg ut om vi skal begynne å skyte alle som går i veien for oss.. Er ikke slik det fungerer.

Sauebøndene har et sant poeng! Ulven spiser sau. Men, har dere noen gang tenk på hvorfor? Ulven er et rovdyr som spiser det som er svakere enn seg selv, slik næringskjeden er bygget opp. Flere argumenterer da med at menneskene er på toppen, og det stemmer også, men det er ikke fordi vi spiser alt vi dreper. Jeg spiser ikke ulv til middag, så ser ikke grunnen til å late som at jeg gjør.

Hvordan får ulven tak i sauen? Hvor er bøndene som har ansvaret for dem? Det er tydelig at det egentlig ikke er så ille for deg som bonde, at dem blir drept av andre rovdyr, når man slipper sauene på eventyr alene langs veien og inni skogen. Hva i huleste gjør sauer i skogen? Hvorfor? Logikk?

Hvis du som bonde, hadde brydd deg mer om sauene, enn at det er du som taper penger på at noen andre får kjøttet, så hadde du tenkt lenger.

Problemløsning

Det finnes én god løsning på dette problemet. Ansvar, er løsningen. Hvis sauene hadde vært innenfor et avgrenset område, med et rovdyr-sikkert gjerde, som holder andre dyr utenfor, så ville de vært trygge ? og du hadde kontroll på den til en hver tid. Ellers har vi noe som kalles for gjetere, som også kan bli brukt til nytte for sauene og økonomien til bøndene.

Logikk

Det er flere som stadig tror at menneskene eier alt de kommer over, kun fordi vi har teknologien til å drepe alt det vi ønsker, og som kan skremme oss i en liten grad. «Ulven er i vårt territorium». Siden når, og i følge hvem?

Vi eier ikke skogen og ikke de artene som lever der heller, så det å si at de er i veien for oss, gir en null mening for meg. Vi styrer ikke hva som lever eller dør i naturen, så naturen og økosystemet går sin gang uansett. Dyrene var her lenge før oss, og de klarte seg helt fint på egenhånd, så det trengs ikke noe hjelp.

En ting er å drepe elg (er ikke stor tilhenger av det heller) men det er ok, fordi det er mat, og veldig mange av dem. Ulven er utrydningstruet i Norge, og kommer til å dø ut snart om det fortsetter slik. Nei ulven er ikke genetisk norsk, men det gir ingen større rett til å kvitte seg med dem. Dyr er ikke noe mindre verdt enn oss mennesker, så om ingenting som ikke er genetisk norsk, så er det mange som må gå.

I et kommentarfelt på VG, for en drøy uke siden fikk jeg dette til svar på min egen kommentar:

«Det er derfor ren logikk at det beste for alle er at det under enhver omstendighet er ulven som skal bøte med livet.» Vær så snill, og si meg at du ikke mener det?! Det er ingen logikk i det du akkurat sa. Det er ikke det beste for oss om alle ulvene skal bøte med livet. 

Vi er øverst på næringskjeden, fordi vi er de som står med våpenet, og dreper alt som kommer i veien for oss. Det betyr ikke at det er riktig. Det er en forskjell.

Skrevet av Solveig Øksendal, 18 år!

Jeg er avhengig


Jeg innså akkurat at jeg er avhengig av jobb. For noen timer siden var jeg overlykkelig over at jeg nå har fire dager fri. Nå så ligger jeg her i senga og kunne ønske at jeg kunne jobbe i morgen også. Jeg ble plutselig spurt om jeg kunne jobbe to timer på søndag, og jeg sa ja uten å engang tenke meg om. Jeg er rett og slett avhengig av å jobbe, og vet ikke hva jeg skal finne på om jeg ikke jobber.. Folk spør meg hvordan jeg klarer å ha fire jobber i tillegg til skole. Vet dere hva, jeg vet rett og slett ikke. Nå er klokka halv ett om natta, og jeg er lys våken. Jeg tror det er slik jeg klarer det. Før måtte jeg ha 8-9 timer søvn, hvis ikke var jeg helt ubrukelig. Nå blir jeg ubrukelig om jeg sover mer enn 7 timer. Jeg kan fint sove mellom 5-6 timer, uten å bli trøtt før det blir rundt 2-3 om natta igjen. Jeg våkner av meg selv etter 5-7 timer. Det er sånn livet mitt har blitt nå. Jeg leverer skole oppgaver klokken ett om natta, jeg jobber med de til fire om natta. Jeg gjør alt jeg må gjøre den tiden jeg egentlig burde ha sovet, for søvn er noe jeg faktisk ikke klarer å gjøre. Jeg kom hjem fra jobb i dag med feber, la meg i senga og så litt serie. Så begynte jeg å kvinke mer til. Nå ligger jeg her og finner ny musikk til spillelista mi, oppdaterer mobilen osv. Alt blir gjort nå! 00.37! Hva skal jeg gjøre med dette?



Hvorfor ser vi ned på andre?


 

Det skjer så altfor ofte at folk går rundt og ser ned på andre folk, men hvorfor gjør vi det? Vi vet alle at det er utrolig mange den dag i dag, som sliter med psykiske lidelser. Vi er utrolig flinke til å se ned på andre folk, vi skal bringe frem det negative i dem for at vi selv skal føle oss bedre. Hva er egentlig årsaken til at vi gjør dette?

 

Hvis du ser på skole sammenhengen, så er det karakterer det er snakk om. Hvis du er så heldig at du får en 4er i et fag, noe du er super stolt over så er det alltid noen som komme og sier ?æsj jeg fikk bare 5?. Det knuser gleden din totalt, og igjen så føler du deg drit dum og dårlig. Selvfølgelig vi skal få lov til å være misfornøyd, vi skal få lov til å fortelle hva vi selv fikk og vi skal få lov til å ikke være like flinke. Vi må bare være flinkere til å oppmuntre hverandre, gi folk mer positiv tankegang og konstruktiv kritikk.

 

En annen ting vi må bli flinkere på er å dra folk ut av den negative retningen, ikke dra de tilbake inn i den. Den siste tiden har jeg hatt det utrolig vanskelig, både på grunn av det ene og det andre. Nå har jeg endelig begynt å komme meg ut av det, og begynner å se en mer positiv hverdag. Folk nå er utrolig flinke til å minne meg på hvordan ting var tidligere, når vi har psykiske lidelser på skolen skal folk minne meg på at sånn var du for en stund siden. Vet dere hva, det gjør ting egentlig bare verre, det er ikke noe godt å bli minnet på det vonde.

 

En ting jeg lurer på, er hvorfor i all verden prøver vi å skape så mye negativitet rundt oss. Du ser at folk sliter, eller du vet det. Likevel skal du gå rundt å si at ånei jeg fikk bare bedre enn deg, men ikke bra nok. Eller husker du den gangen du gikk på veggen, det kaster bare noen tilbake i samme felle og de føler seg enda dårligere fordi de tenker at de fortsatt er der nede.

 

Ting blir hva du gjør det til, og det er så sant som det kan bli. Hvis du går rundt og skaper glede oss andre, så er det mye bedre å være i nærheten av hverandre. Dere får mye mer positivt ut av tiden dere er sammen, eller du skaper en god dag for noen andre som kan føre det videre igjen. Kun på grunn av deg! Hvor god følelse er ikke det? Hvis du prøver å se positivt på ting, og oppmuntre andre så kanskje de oppmuntrer deg også. Dere kan stå sammen og hjelpe hverandre istedenfor å bringe negativitet i det. Eller trekke noen andre lenger ned, prøv å si gjør sånn og sånn istedenfor. Noen er også flinke på å si herregud du er dårlig i det. Også blir du sånn, jammen kan du heller fortelle meg hva jeg skal gjøre for å få det bedre? Takk.

Vidregående skole




Når jeg går rundt på skolen nå, så ser du hvor sinnsykt stort skille det er. Det er 1.vgs for seg, 2.vgs for seg og 3.vgs for seg. Det er bare noen få som går på tvers av klassene. Gjett hvem som blir mest snakket dritt om på denne skolen, jo det er nemlig de som går på tvers av klassene. Det er noen på skolen som droppet skolen noen år, og startet et par år senere. Det ville si at de måtte gå i klasse med de som er fire år yngre, og på grunn av det blir han baksnakket for å henge med de som er yngre enn seg. Som han selv sa ?Skal jeg gå bort til en random 96er (de som var eldst på skolen da) og spørre om å henge med de, fordi det ikke er sosialt akseptabelt at jeg er venner med de jeg går i klasse med!?. Når ting har blitt sånn så er det jo bare helt sykt. Jeg som er 97, føler meg rett og slett misunnelig på de som er yngre. Der ser du alle klassene henger sammen, du blir kjent med venner av venner, og på tvers av linjer. Jeg hadde virkelig ikke hatt noe i mot det, for der jeg går er det rett og slett bare drama, baksnakking og folk som ikke klarer å være sosiale. Hvor er moroa med, og folk sier de bare henger med for å gå ut av skolen med venner. Når de allerede nå ikke klarer å være sosiale utenom skolen, så i mitt hodet går du ut av vgs uten venner uansett. I hvert fall venner du kan være sosiale med.



Tredje klasse er faktisk de som er mest dømmende, men skal jeg fortelle dere hvem som ser ut til å ha det verst. Jo, det er nemlig tredje klasse. Så jeg vil tro det er veldig mye sjalusi blant tredje klassingene. Det er også sikkert mange av de som jeg går med både i klasse og på skole med, som kommer til å lese dette og bare le. De kommer til å le fordi jeg har rett, og for at det er det som er sannheten om de vil det eller ei. Så kommer de til å mobbe meg for at jeg sier jeg ikke hadde hatt noe i mot å være med de som er yngre, men vet dere hva! Versegod, dere får lov, plag meg så mye dere vil, kunne ikke brydd meg mindre!

Er gamle dager bedre enn nåtiden?





I denne verden er det sinnsykt mye press. Du har press om hvordan du skal kle deg, hva du skal gjøre, hvordan du ser ut, hvordan du skal oppføre deg, hva du ikke skal gjøre osv. Hvor slitsomt er ikke det, og alltid skulle ha press på seg? Ikke bare er det utrolig mye press på hva du skal gjøre, alle lever også igjennom mobilen sin. Jeg skal ikke si noe, for jeg er en av de! Tidligere når jeg var mindre så gikk jeg som oftest eller syklet til venner for å se om de var hjemme og de aller fleste kunne henge sammen. Nå snakker vi sammen igjennom sosiale medier, og kan ikke lenger være så mange i lag sammen heller. Når vi er med folk, så bruker vi faktisk meste parten av tiden på å fortelle hele verden at vi gjør det. Det samme gjelder når vi reiser til et annet land, eller et annet sted. Vi er for opptatte med å fortelle folk hvor vi er å ta et bilde enn å nyte stedet vi er på og selskapet med de vi reiser sammen med. Dere har sikkert sett den reklamen av kjæresteparet som er i paris og ser på Eiffeltårnet? Men begge to er for opptatte med hver sin mobil for å fortelle hvor de er.. Det er faktisk så sinnsykt sant at det er trist! Noen ganger får jeg utrolig lyst til å leve i en verden hvor det ikke er så sinnsykt mye press på hvordan du skal være, og det er mulig å leve uten at alt må gå igjennom sosiale medier og at man skal være avhengig av sosiale medier!

Når det kommer til gutter og jenter, og forhold så er jeg også veldig for det gamle! Nå fortiden så drar folk på fest, har one night stands og aldri møtes igjen, Hva er poenget med det! Hvorfor kan man ikke be folk ut, dra på date (middag og en aktivitet (nei ikke sex)) og bli bedre kjent igjennom flere ting sammen. Flere dater, og ikke bare en som ender i one night stands. En annen ting er at folk ikke legger så godt merke til hvem som går forbi dem, eller hva som er rundt dem for alle går rundt og ser ned i mobilen sin uansett. Vi vet jo ikke lenger hva som skjer rundt i verden, annet enn hva vi finner på nettet. Jeg synes det er trist, og skulle virkelig ønske vi kunne gå litt tilbake i tid igjen.




Hva mener dere?

Hva skjedde med reisen?


Hei alle sammen!

Jeg har ikke blogget så veldig bra den siste tiden, rett og slett fordi jeg har vært langt nede i kjelleren som noen kanskje skjønte på det siste innlegget. Jeg har kommet meg litt oppover igjen, men det er fremdeles langt igjen å gå. Jeg startet jo bloggingen igjen i sommer tror jeg det var, om at jeg skulle ta med dere på en reise til et bedre liv. Jeg hadde glemt den litt, fordi jeg rett og slett mistet inspirasjonen til det bedre liv. Nå er jeg virkelig klar for å ta den opp igjen, det tar bare litt lengere tid. Det bærer også på mye mere krefter og stryke enn det jeg trodde. Jeg har et håp om å få bedre venner som virkelig viser at de vil være med deg, tar seg tid til deg, bryr seg og faktisk vil være sosial med deg utenom skolen. Jeg vil reise og oppleve ting, jeg vil ha penger til å kjøpe det jeg har lyst på (ikke alt selvfølgelig, men noen små ting her og der som kan glede), jeg vil få bedre karakterer på skolen, få samlet sammen familien igjen! Jeg vil gjøre en forskjell både for de rundt meg, men også for andre. Hvis dere har noen tips og råd, så er det bare å skrike ut! Hva funker for å gjøre dere lykkelige? Har dere noen tips å komme med? Gjerne fortell meg deres historie, om dere har opplevd noe liggnende! Hvis dere ikke vil fortelle det som en kommentar, er det bare å sende mail til meg (info boks)






Hva funker for å gjøre dere lykkelige? Har dere noen tips å komme med? Gjerne fortell meg deres historie, om dere har opplevd noe liggnende! Hvis dere ikke vil fortelle det som en kommentar, er det bare å sende mail til meg (info boks)

Livet er en dans på roser


Livet er en dans på roser, men for å komme til den fine delen av rosen må du klatre opp på tornene. De siste dagene har jeg vært fraværende på bloggen, rett og slett fordi jeg har gått på veggen. Ting går rett inn og rett ut igjen, folk kan sitte ved siden av meg, se på meg og snakke til meg.. Men jeg reagerer ikke på det, det er som om jeg bare er der men ikke er der likevel om det gir mening. Jeg er tilstede fysisk men ikke psykisk. Jeg sitter på skolen i timene, men får ikke med meg et eneste ord som blir sagt. Jeg vet at vi har prøver, innleveringer, lekser osv men lenger kommer jeg ikke. Jeg kan sette meg ned og lese oppgaven, uten å egentlig forstå hva oppgaven handler om. Lærerene sier at de skal forklare det for meg hva jeg skal gjøre, men jeg får det fortsatt ikke med meg. Det er bare tomme ord, som flyr forbi.



Dere lurer kanskje på hva som har skjedd, og hvordan det endte her. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg visste svaret på det selv, men egentlig så har jeg ingen anelse. Jeg kan fortelle dere hva jeg vet.

Jeg vet det at jeg er en familie person, men familien min er en familie som bare krangler og omtrent ingen er venner. Jeg vet såvidt hvem familien min er, og finner det først ut når noen dør. I tillegg så er de som faktisk er i nærheten av meg personer som skal fortelle deg at du er ubrukelig. Ingen ting av hva du gjør er bra nok, og ting kan alltid bli bedre. Hvis du har en drøm om noe du vil gjøre så skal de fortelle deg at nei det kan du ikke gjøre du skal gjøre sånn og sånn. Helt siden 1.klasse har jeg vært den personen som har blitt utestengt og aldri vært bra nok. Selv nå 3. klasse på vidregående skole så skjer det enda. Jeg vet ikke hva det er med meg eller hva jeg gjør galt, men noe er det tydeligvis. Jeg har selvfølgelig noen få venner men jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde flere. Det er heller ingen av de som forstår meg og støtter meg på riktig måte føler jeg. De også skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, og si at nei det du har lyst til kan du ikke gjøre for det er ikke riktig. Det som er riktig for deg trenger ikke være riktig for meg, vi er alle forskjellige, har forskjellige behov, drømmer og hva som gjør oss lykkelig. Når skal folk forstå det?

Personlig innlegg - Aldri vært bra nok


Jeg tenkte liksom gå å legg deg, du klarer å holde tankene dine til i morgen. Du skal trossalt stå opp og på skolen om noen timer. Neida jeg klarte det ikke, klokka er 00.02 om natta, og denne jenta tok opp word dokumentet for å skrive istedenfor å legge seg når hun har vært trøtt i hele dag..

 

Helt siden første klasse har jeg alltid vært den jenta som har blitt dømt og blitt stengt utenfor. Jeg begynner å gråte allerede, dette kommer til å ende bra. Jeg tror ikke noen har vært klar over det, ikke engang meg selv før jeg snakket om det med Lisbeth og Julie denne helgen. Jeg vet ikke om jeg ikke ville innse det, eller om jeg ikke så det. Når andre sier det virker det så mye mer ekte. Jeg vet ikke hva det er med meg, men det må være noe. Det er jo en grunn til at det har vært sånn siden første klasse, og jeg nå går på 3 vgs. Hva har jeg gjort, og hva er det med meg som gjør at så mange mennesker finner ut at jeg ikke er bra nok. Jeg hadde virkelig troa på at alle finner en vakker dag de rette folkene som de er ment til å være med. I en alder av 18 år, så har jeg to personer i hele verden som jeg føler det slikt med. Jeg føler ikke det engang for min egen familie. Det er egentlig ganske sykt, jeg er en veldig familie person. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler for å snakke ut om problemene mine til familien min, for jeg får bare dritt slengt tilbake uansett. Føler ikke jeg er så mye til bra nok for de heller, de gir meg bare for høye krav, eller har ikke troa på at jeg kan klare noe som helst, eller stoler på meg og tror på meg for den saksskyld. Hvorfor gjør du ting i det hele tatt da, eneste grunnen jeg har er at jeg skal mot bevise de.. Men de tror meg jo ikke uansett eller stoler meg eller noen ting så det går jo ikke an å motbevise noen ting heller.

 

I løpet av hele barneskolen med vennegjengen var jeg alltid den som ikke var bra nok til å være med i offentligheten, de fleste var med meg utenom skolen men ikke på skolen. Jeg var såpass liten at jeg ikke tenkte så altfor mye over det, men nå innser jeg hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg tenkte jo selvfølgelig over det da også, men jeg tenkte jo bare at det er sånn det skal være. Det har jeg jo innsett at det er absolutt ikke sånn det skal være. Ikke i en alder fra 6-13 år. Hver gang jeg spurte om å være med å leke noe så var nei det er ikke plass til flere, eller en eller annen rar grunn. Sånn fortsatte det på ungdomsskolen også, men der var jeg mer tredje hjulpet på vogna i alle sammenhenger. Så det var ikke stort bedre.

 

Når jeg kom på vidregående så tenkte jeg at nå er folk mer voksne, folk har funnet seg selv og jeg finner folk som er mer lik meg selv. Det første halvåret var noe av det bedre jeg hadde vært med på. Helt til det skjedde masse drama med noen gutter jeg ikke engang får lov til å fortelle. Andre året fikk jeg valg fag som endte opp med at jeg ble venn med parallell klassene, og igjen så var skole året noe av det beste som noen gang hadde skjedd meg. Enda bedre enn første halvåret av førsteklasse. Helt til jeg innså at jeg var ikke lenger bra nok til å være med de heller. Jeg har spurt typ 1 gang i uka om noen vil finne på noe og de sier nei jeg kan ikke. Jeg prøver å være spontan, jeg prøver å planlegge.. Ingen ting fungerer. Tror du ikke at de legger ut bilder senere om at de er sammen.. Da tenker jeg igjen, hva er galt med meg. Hva er så annerledes med meg i forhold til alle andre. Det spørsmålet lurer jeg fortsatt på den dag i dag For ting er fortsatt like dan, og jeg kan ikke vente med å flytte ut, flytte et stykke unna og starte fullstendig på nytt. Jeg er klar for å starte livet for meg selv, helt alene med min kjære hund jeg skal skaffe meg, for rett og slett så har jeg ikke noe annet jeg har mer lyst til. Jeg har gitt opp hver eneste menneske sjel som lever, jeg er tydeligvis ikke bra nok for et eneste menneske og det er jeg dritt lei av.

 

Er det rart man blir drama queen?


Jeg hadde håpet jeg skulle slutte å ty til word dokumentet mitt igjen, men jeg tok visst feil. La meg i senga med musikken, og tenkte jeg skulle sove. Nevnte for tull for en kompis at jeg hadde smerter i hjertet istedenfor i foten, og det endte i tårer. Trodde ikke han skulle spørre om hvorfor jeg hadde smerter i hjerter, for det var jo egentlig ikke tull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det her lenger. I hele sommer så har jeg prøvd å finne på noe med mine såkalte venner, men de sier alltid nei jeg kan ikke. Hvordan tror dere at det da føles når du ser dem ute med andre venner. Hvorfor får du ikke være med, hva har du gjort for å fortjene det? Jeg er jo bra nok til å være med dere på skolen, hva er forskjellen hjemme. De pleier som oftest også å si at bare si i fra hvis det er noe, jeg er her for deg! Hvor er dere nå når jeg trenger det, dere er langt vekke fra hvor jeg er i hvertfall. For jeg kan ikke se dere noen steder.. Det er derimot dere som gjør at livet ikke er så alt for bra lenger. Jeg sitter rett og slett med en følelse av å ikke være bra nok, at jeg er alles siste valg som bare blir brukt når ingen andre kan, og rett og slett er en reserve løsning.. Føles ikke akkurat bra. Når du avtaler med folk om å møtes, og de ender opp med å glemme det og dra med noen andre istedenfor er vond. En ting er når det skjer engang, men en annen ting er når det skjer hver eneste gang, med så å si alle du har avtale med, da er det ikke lenger greit. Sånn er det bare, er det rart man blir drama queen når hver eneste gang du blir kjent med nye folk, så skjer akkurat det samme. Du blir ditchet like mye hver gang, uansett hvor glad de sier at de blir i deg, hvor mye du betyr osv.. Så varer det alltid i en dag eller to, også bare forsvinner det.. Hva er det jeg gjør galt? Noen sier at det ikke er deg det er noe galt med, men hva er det som er galt da?



Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017


HHei! Jeg heter Camilla og er 20 år. Jeg er egentlig fra Follo området. Nå har jeg flyttet til Hamar for å studere. Hvis du vil bli med på min hverdag som student, er det bare å følge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com







hits