hits

Uken som gikk....


Ukens hydepunkt:
- Jeg har n vrt snusfri i 25 dager, noe som faktisk er utrolig stort! Jeg holdt p ryke p det her om dagen, men jeg klarte meg nok engang. S n er jeg veldig stolt av meg selv. Jeg har denne uka ogs vrt utrolig flink p f i meg nok svn, men morsomt nok s har jeg samtidig vrt mer sliten enn noen gang. S tror vi m f til en mellom ting der gitt. 

Ukens nedtur:
- Nedturen denne uken m rett og slett ha vrt natt til sndag vil jeg tro. Jeg hadde min frste stenge vakt p lrdag, og det ogs var et helvete. Alarmen gikk, og jeg hadde ingen anelse p hvordan jeg slo den av eller hva jeg skulle gjre. Alle sa "Alarmen kommer ikke til g i kveld den, s det trenger du ikke stresse med". Selvflgelig mtte den alarmen g, og det stressa meg hele natta. Jeg vknet i panikk over at jeg hadde glemt sl p alarmen, lse dra og alt som var. 

Uken serie:
- Den siste tiden har jeg brukt masse tid p ta igjen farmen, jeg vet ikke om man helt kan kalle det en serie men det er hva jeg har brukt tiden p. Jeg har ogs sett noen episoder av friends, Pretty Little Liars og Greys.  S har sett litt av hvert den siste uka. 

Ukens innkjp:
- Denne uken har jeg ikke gjort omtrent annet enn jobbe fler jeg, og nr jeg ikke har jobbet har jeg nytet den lille tiden jeg har hatt til slappe av. 

Ukens sang:
- Jeg kjenner jeg har hatt en veldig lite interessant uke, for jeg har omtrent ikke hrt p musikk heller denne uka. Det tar meg ca to min kjre til jobb, s jeg rekker ikke engang hre p en helg sang! Foretrekker ogs som oftest hre p musikk nr jeg kjrer bil. Eller p trening, men der er ikke fokuset s mye p hvilken sang jeg hrer p. 

Ukens cravings:
- Denne uken kan jeg ikke komme p noe spesiell cravings. Jeg har et tarmsyndrom, noe som gjr at jeg reagerer mye p mat. For tiden s har jeg som oftest en uke hvor jeg reagerer p alt, og en annen hvor jeg reagerer p ingen ting. Denne uken har jeg reagert p det meste, s da er det veldig vanskelig crave ting.. 

Ukens utfordring:
- Jeg har en utfordring med at jeg m slutte forvente s alt for mye av meg selv. Jeg har begynt ta meg selv vann over hodet, med alt jeg nsker oppn. Jeg m lre meg at man ikke trenger ha 15 gjreml, i tillegg til en full dag p jobb. Det er lov slappe av, og nye seg med det gjre to eller tre ting i tillegg til jobb. 

Ukens tanke:
- Denne uka har jeg tenkt utrolig mye p hvor viktig det er snakke om de mer serise ting i livet. Som sykdommer, angst og at det burde vre mer vanlig. Jeg vil selvflgelig ikke legge et fokus p det s det blir mer av det. Men det er likevel viktig kunne snakke om det, for hjelpe de menneskene som str i samme situasjon. De som fler de ikke har noen snakke om. 

Akkurat n! 
- N er klokka halv tolv, og jeg innser at det er alt for sent poste dette innlegget. S det blir nok spart til i morgen tidlig. Jeg har akkurat lagd medisterkaker jeg skal fryse i morgen, og med julebrus. S n kommer vel julestemningen snart snikende inn, noe som er alt for tidlig. 

Hvordan har deres uke vrt? ♥

Virkeligheten i livet


Jeg er lei av ha en oppfatning p hvordan livet mitt skal vre, drmme alt for stort og aldri bli fornyd. Det perfekte stedet bo, den perfekte sminka, det perfekte antrekket. Du skal vre fornyd ingen andre. Jeg tror at alle bryr seg om hva jeg legger ut, hvordan min instagram feed ser ut. Innerst inne vet jeg at det er kun jeg selv som bryr meg. Det er ingen andre som tenker over, det finnes alltid en eller annen som tenker mer over det. Jeg m rett og slett slutte sammenligne meg selv med alle andre. Vi str alle i forskjellige sko, vi har alle forskjellige hverdagsproblemer og ting som vi m jobbe med. Jeg m rett og slett n jobbe med meg selv.

Jeg m begynne elske meg selv igjen. Skjnne det at jeg er verdt noe og at jeg er bra nok. Vi har alle vre sterke og svake sider. Jeg m ogs innse at det er greit ikke klare alt p egen hnd. Noen ting kan det vre greit snakke med andre om. Andres liv er ikke mitt liv, jeg kan ikke tenke at jeg vil ha et liv snn som en person har. Jeg kan jobbe meg framover mot drmmen, men det kan aldri bli likt. Det skjer heller ikke av tro at det kommer til skje i morgen. Det er uansett ganske umulig f det til likt som drmmen, vi har alle vr vri og personlighet i det. Jeg m begynne fokusere p meg selv, kanskje til og med ta litt pauser fra sosiale medier. Med det tar jeg herved et par dager fri, og reiser p hyttetur uten dekning. N skal jeg kose meg!

Ha en god vinterferie ♥

Hvorfor gr jeg alltid i "chille" klr?


Det er mange som lurer p hvorfor jeg alltid gr i treningsbukse og hettegenser. Vel saken er ikke s veldig avansert, jeg har bare innsett at det er det enkleste og det som funker best.

Jeg er lei av g inn i normale butikker de har p de fleste senterene, og fle meg like feit hver gang. Jeg vet at jeg ikke er modell tynn, men jeg vet ogs at jeg ikke er feit. Nr jeg prver skjorter ser det ut som hele skjorta kommer til sprenge pgrunn av puppene mine. Hvis jeg prver croptops som er s inn for tiden, s detter enten puppene ut under eller s ser det ut som jeg like gjerne kunne gtt rundt i bh. Rumpa som detter ut under shortsen, eller bukser/skjrt som sklir ned under rumpa om man beveger p seg. Kjoler som du kjper i de strste strrelsen men alikavel s vidt rekker deg under rumpa, pgrunn av bde pupper og rumpe. Kjoler som ser ut som de sprenger p grunn av puppene dine. Kjoler som du m ha i XXL p grunn av puppene, men gjerne i XS pgrunn av hyden din. Topper som enten detter under puppen, eller du ikke fr over puppen. Noen utringninger som har blitt mer og mer populrt faller p meg under puppen, s jeg igjen like gjerne kunne gtt uten topp. For ikke snakke om bh som passer p puppene. Hvis jeg skulle funnet meg en bh som faktisk hadde passet, hadde jeg mttet ut med 800-1000kr for en jvla bh.

Dere tenker sikkert kan du ikke bare begynne trene for fle deg mer vell med deg selv. Ja, jeg kan det. Men hva skal jeg g med i mellom tiden, det er ikke snn at man drar p trening ogs fr man mindre kropp. Det er ikke alltid snn at alle elsker trening, eller har super mye motivasjon hele tiden. Hva med oss, skal ikke vi f lov til g i normale klr og pynte oss?


- Vet ikke om dere ser hvordan puppene mine bare sprenger den skjorta her..

Alt jeg ber om er litt bedre og strre strrelser p klr, uten mtte g i bestemor bluser. Noen bher som ikke gjr at det ser ut som du er 50 r, men heller 20. Rett og slett litt mer klr som er tilpasset klr til flere fasonger og hyder, enn super modell tynne og super modell hye. Hele verden kan ikke baseres p de. Det er noen nettsider som har begynt ha ?strre? modeller, men s vidt jeg har sett s har de kanskje en kilo eller to mer. S de ser rett og slette egentlig bare mer sunne ut, spr du meg.

Hva fler dere om klr?

Det verste med vre nattmenneske


Noen ganger i livet, er det du hater mest ogs det du elsker mest. Klokken er n ni p tolv om kvelden/natta. Jeg skal p ?jobb? om et par timer, s hvorfor sover ikke jeg? Jo, det lurer jeg ogs p. Jeg prvde det nye head settet til ssteren min tidligere i dag, s da endte jeg opp med hre p masse musikk p Spotify og finne masse ny musikk. Jeg l i senga og prvde sove, men der l jeg og tenkte p all den musikken jeg ville hre p. Etter ha gjort det en stund, begynte jeg drmme om pulten jeg har planlagt i hodet mitt at jeg skal fikse meg. Hvis Ikea hadde vrt pent n, s hadde det vrt der du hadde funnet meg for si det snn. Samtidig sitter jeg her og tenker at jeg har lyst til trene, og at jeg burde lage meg en liten treningskrok hjemme. Da kunne jeg trent til alle dgnets tider, uten tenke p pningstider. Ja, jeg vet selvflgelig at det er mye man kan gjre hjemme, uten apparater. Likevel s ligger det noen i rommet ved siden av meg som jeg ikke har lyst til vekke. Jeg er et skikkelig nattmenneske, nr de andre ligger godt og sover. Det er tiden hvor jeg kan vre superwomen. Om natta fr jeg inspirasjon til trene, jeg fr de beste ideer til skole oppgaver, jeg fr de beste ideene til innredning. Mange ganger vurderer jeg sove etter jobb, til kvelden kommer ogs bruke hele kvelden p alt jeg vil, for dra p jobb ogs repeat. Alts heller sove p kvelden, og leve livet om natta. Bare det hadde vrt noen butikker og ting som var pent om natta. Det hadde selvflgelig ogs vrt litt stusselig aldri vre vken nr andre er vken, og rett og slett leve livet alene ogs da. Jeg tror egentlig jeg har blitt et nattmenneske, fordi resten av familien er morgen mennesker.  Mange str heller opp tidlig for ha litt alene tid, men jeg har tatt kvelden til min alene tid da alle de andre heller vil sove.

Er du nattmenneske eller morgen menneske?

Uken som gikk...


Ukens hydepunkt:
- Ukens hydepunkt har ikke vrt s mye siden jeg har ligget i senga og vrt syk, og ellers vrt p skolen. I helgen var det ihvertfall veldig koselig dra bort og vre litt med venner, og g en koselig sndagstur sammen med mamma.

Ukens nedtur:
- Denne ukens nedtur har uten tvil vrt at jeg vkna tirsdag morgen med feber, og potte tett nese. Det gjorde virkelig susen p uka.

Uken serie:
- Forrige uke startet jeg se p One Tree Hill igjen, siden jeg ikke hadde mulighet til det i Hamar har det gtt i filmer og Gossip girl denne uken.

Ukens innkjp:
- Jeg tror jeg har vrt p senteret en gang denne uken. Da kjpte jeg en boks til ha piller i, en badehette og en treningsdagbok.

Ukens sang:
- Det morsomme er at jeg aldri har likt denne personen, men det m bli sangen til Sophie Elise (In my head). Jeg liker ogs utrolig godt Low Life - Soleima ♥

Ukens cravings:
- Denne uken har jeg faktisk hatt mange forskjellige cravingser. Hver gang jeg er i Hamar har jeg lyst p alt mulig dritt, jeg cravet pizza super lenge. Vi har ogs drit gode vafler p skolen, som vi har gtt og siklet p hver dag. I tillegg som jeg skrev tidligere s har jeg ftt multiblender til jul, s jeg lagde smoothie og etter det ble jeg ektet. Vet ikke om jeg har lagd det tre eller fire ganger, og da har jeg lagd nok til 3-4 glass hver gang.

Ukens utfordring:
- Jeg fler jeg sliter elendig mye med energi nivet mitt om dagen, n skal det sies at jeg ogs har vrt syk da. Jeg har hatt problemer med holde meg vken og ha energi nok en gang denne uken. Det er et par uker p rad n, s n er det p tide komme seg igang.

Ukens tanke:
- Ukens tanke har vrt at jeg virkelig vil flytte til et annet sted. Jeg er ikke s fornyd med stedet jeg bor i Hamar, s det er ikke lenger noe fristende vre der. Mister rett og slett motivasjon av vre der.. I tillegg er jeg mkk lei av ha drlig samvittighet over og mtte velge hvem av foreldrene mine jeg skal vre hos.

Akkurat n!
- Akkurat n styrer mamma med middagen p kjkkenet (jeg lagde lunsj, s n var det hennes tur). Jeg blogger, hrer p musikk, driver med youtube og rydder rommet. Litt av alt egentlig, prver vre mest mulig produktiv i dag, skal prve dra inn litt lesing etter middagen siden dvd spilleren tok kvelden i dag. Derfor blir det ingen One Tree Hill p meg i dag heller.

Hvordan har deres uke vrt?

 

Bursdagstanker


Nr du i en alder av snart 20 r, har et hat elsk forhold til din egen bursdag. Det nrmer seg 20 rs dagen min og jeg vet ikke helt hva jeg fler om det. Jeg har alltid vrt stor fan av bursdager, samtidig som jeg aldri fler de pleier bli bra. Jeg vet ikke om det er jeg som har for hye forhpninger og at jeg blir veldig lett skuffa, og at ingen ting er bra nok. Jeg tenker alltid at p din egen bursdag vil vennene dine komme og feire deg, du er midtpunktet av dagen. Ikke bokstaveligtalt, men forventer vel egentlig at dine nrmeste vil gjre deg glad p bursdagen din. Dere som ser p bloggerne tenker sikkert at jeg bare prver etterligne Anniken, men det gjr jeg s absolutt ikke. Disse tankene har jeg hatt om bursdag siden jeg var 12 r gammel omtrent. Samtidig ser jeg ikke akkurat p meg selv som en person som har mange venner, s det kan vre vanskelig for et par stykker til arrangere en bra bursdag.  Samtidig hvor mange trenger man vre for sette pris p noen og ville tilbringe tiden sammen. Vi har forskjellige liv, opptatte liv og vrt eget drive med.. Hvis de andre klarer det hvorfor skal ikke vi klare det.  Det dra ut sammen for spise en god middag, mtes en kveld for spille brettspill ha noe godt i glasset  burde ikke vre et problem.. Hvorfor m vi gjre det s mye vanskeligere enn det det egentlig er. Det finne en kveld i ny og ned gjre noe morsomt, slappe av med en film eller bare ha en morsom telefon samtale burde ikke vre s mye forvente. Vi er for flinke til lage for mye ut av det, planlegge for meg, tenke for mye og gjre det vanskelig for oss selv. De fleste er slitne etter en lang og tung uke, s hvorfor ikke mtes for spise godteri og se en film. Istedenfor at vi alle sitter hjemme p hvert vrt sted og slapper av, hvorfor ikke mtes gjre noe koselig ut av en slappe av kveld.



 

Alt jeg vil er flytte ut


Hver gang noen nevner interir tenker jeg kun at jeg vil flytte ut. Jeg vil s veldig gjerne flytte ut. Om noen nevner blomster tenker jeg flytte ut. Om noen nevner ommblering av evt rommet ditt, tenker jeg flytte ut. Hver natt drmmer jeg om flytte ut. Eneste som str oppe i hodet mitt er at jeg vil flytte ut.

Jeg bor fortsatt hjemme med pappa, men det er noe jeg virkelig ikke takler lenger. Jeg vil ha muligheten til danse i undertyet, hre p musikk om natta uten vre redd for vekke noen. Jeg vil kunne lage mat nr jeg vil, uten f kommentarer p at skal du spise igjen eller at vi akkurat har spist. Vaske klr nr jeg vil uten f kommentarer p det ogs. Snn som det er n fr jeg kommentarer p det meste jeg gjr. Jeg vil kunne komme g nr jeg vil, ha besk nr jeg vil, rett og slett leve mitt eget liv p den mten jeg nsker. N har det blitt til at jeg blir gal av bo hjemme, fler ikke lenger jeg kan vre meg selv og gjre det jeg vil uten f kommentarer p det. Som ikke alltid er positive

N tenker dere kanskje hvorfor ikke flytte ut, du er 19 r du kan gjre det om du vil. Om det bare var s lett. For den jenta her har alt for mange ideer, tanker og meninger rundt dette. Jeg har heller ikke konomien til gjre det. Jeg kunne leid meg et billig sted, men jeg hadde ikke blitt fornyd. Det jeg har rd til er mulig en fin leilighet noen mneder, eller en liten stygg hybel med tre vegger og tre gulv. Jeg kan ogs flytte inn i kollektiv, men da har en igjen ikke friheten til gjre det en vil. Jeg vil ha et lyst fint sted, det m ikke vre super stort og gjerne ikke for dyrt. Da blir det vanskelig igjen. Samtidig nr man ikke har fast inntekt, blir det veldig vanskelig. Plutselig str du der en mned med null penger og null mat. Samtidig str jeg her og vurderer om jeg skal studere neste r eller om jeg skal fortsette ske jobber. Jeg fler og vil egentlig g p skole for gjre fremtiden lettere. Problemet mitt er bare det at jeg er livredd for ikke kunne klare fullfre skolen. Jeg har ikke mange gode opplevelser etter skole gangen, og jeg er ikke en person som er interessert i for mye teori. Ikke vet jeg heller hva jeg nsker g, eller hva jeg vil jobbe. S da str vi her igjen, uten noe aning om hva en skal bruke livet sitt p. Jeg str fast.



 

Ja, det finnes et tilbud!


Det er sikkert ikke s mange av dere som interesserer dere for dette. Likevel er det en spass stor del av hverdagen min, og noe jeg bryr meg om s hvorfor ikke dele. Jeg er trener for et lag for funksjonshemmede, og funksjonshemmede er en stor del av hverdagen min. Jeg har skjnt i det siste at det er mange som ikke vet at det finnes et treningstilbud for funksjonshemmede. Det gjr det faktisk, det finnes i s mange store deler av Norge spesielt. I Vestby har vi bde et hndball lag og fotball lag for funksjonshemmede. Det er det forferdelig mange som ikke vet. Ssteren min snakket til og med sammen med en vernepleier, som heller ikke visste at det fantes et tilbud. Det gjr det! Funksjonshemmede burde ha akkurat de samme tilbudene som andre har, og det er jeg med p f til. Det er jeg veldig stolt over. S hvis du kjenner noen med en eller flere funksjonshemninger s finnes det tilbud for de ogs. Derfor er det bare ske opp i dine lokale klubber for finne ut hvor ditt nrmeste tilbud er. De har s godt av det som det alle andre har. Jeg har forsttt av mange med funksjonshemninger har veldig lett for skjerme seg og vre alene. Jeg har sett p mitt lag at det gjr s mye med dem, ha en gruppe de kan vre med som forstr dem p en helt annen mte enn andre kanskje vil gjre. Det er en utfordring for de ogs, men en veldig god en.




 

Hva er det jeg vil mest


Thea sendte meg akkurat melding, og spurte om hva som skjedde med bloggingen. Og vel jeg vet rlig ikke. Gr innom blogg.no hver dag, til og med flere ganger daglig. Jeg bare vet ikke hva jeg skal skrive om. For i det siste s str livet mitt av at jeg bor i senga mi, er p jobb og er p trening. Det er ikke s mye skrive om, og jeg skal rlig si jeg ikke har selvtillit nok til skrive om det jeg vil alltid heller. Jeg vet familien min vet at jeg blogger, men jeg klarer ikke si jeg vil ta bilder av det. Vil du ta bilder av meg, eller hva som mtte til. Jeg vet rlig ikke hvorfor det er snn, fordi det er rett og slett bare teit. Fler bare at folk har s mye fordommer om blogging. Jeg elsker virkelig lage videoer, ta bilder og alt som kommer innen blogging og youtube. Samtidig s er det eneste som str oppi hodet mitt at jeg vil flytte ut. Fler at jeg kan n mlene mine mye bedre av bo alene for meg selv. Det er noe jeg virkelig trenger. Nr jeg er hjemme s bor jeg inne p rommet mitt, og gr veldig sjeldent ut. Rett og slett fordi jeg trenger vre alene, og hjemme ikke alltid fles som det rette stedet vre. Jeg elsker familien min, jeg gjr virkelig det. Jeg tror jeg bare trenger fokusere mer p meg selv, enn de rundt meg. Gjre de tingene jeg har lyst til, uten fle at noen kommer til kommentere det. Skulle snakke hele tiden, bare for at det ikke skal bli klein stemning. Det er s mye jeg trenger gjre for meg selv, men det er s mye som stopper meg. Bde pengene, samvittigheten, muligheten og alt. Det burde ikke vre s vanskelig, men nr man legger alt sammen s blir det vanskeligere enn man vil at det skal vre. Tiden strekker ikke alltid til heller. Jeg mener absolutt ikke klage, flte bare for f det ut.



 

TA SKOLEN SERIST


Jeg er n ferdig med vgs, eller det begynner bli en stund siden n. Det var ihvertfall i r. Igjennom hele skole perioden har jeg slitt mye med bde det ene og det andre. Spesielt store deler av vgs, har jeg hatt en vond periode. Det har bde vrt ting som har skjedd med familien, ting som har skjedd mellom meg og de jeg har gtt p skole med og meg personlig. Jeg slet en periode med depresjoner fordi det skjedde for mye som jeg ikke kunne takle. Det var mange grunner som sto i veien til at jeg orket fullfre skolen. Jeg kom meg igjennom, men vitnemlet mitt ser rlig helt p tryne ut. Jeg sitter n og tenker p det ta opp fag.. Noe som egentlig er noe jeg burde gjre. Likevel er det utrolig dyrt, og jeg er virkelig ikke klar for skole igjen. Skole har tatt s mye fra meg tidligere, og tanken p g tilbake til det er noe jeg virkelig ikke liker. Jeg sitter her og angrer s sinnsykt mye p at jeg ikke konsenterte meg mer om skolen. Hvorfor jeg mtte vre s svak, og ta til meg alt som skjedde. Jeg klarte ikke la noen ting g forbi meg. Jeg mtte ta alt til meg, og bli knust av alt som skjedde. Det var omtrent ingen ting folk kunne si til meg uten at jeg fant en negativ mte se p det. Jeg angrer s mye p at jeg ikke dreit i det, og fokuserte kun p skolen, Om det s skulle vre at jeg endte opp med null venner, og et mye bedre vitneml kunne det s vre. S jeg forteller dere n, dere som gr p ungdomsskolen eller vidregende. Fullfr med glans, st p! Det er ingen ting galt i vre litt nerd, og f gode karakterer. Du kommer til tjene s mye p det videre i livet, og ha det s mye bedre i ettertid.


 

Hvorfor eldre?


Det har seg snn at jeg trives mye bedre med eldre, enn hva jeg gjr med folk som er like gamle som meg eller yngre. Grunnen er ikke akkurat s veldig avansert. Det er kanskje noen som ikke forstr det, fr de str i samme situasjon selv. Det har seg nemlig snn at nr jeg er med eldre s forstr de valgene du tar mye bedre. De prver ikke pvirke deg til gjre noe annet enn hva du allerede har bestemt deg for. Om du velger ikke teste deg for en arvelig sykdom, s skjnner de deg. De respekterer valgene du tar, de gir deg selvflgelig noen grunner til faktisk gjre det. Bare for at du skal vre helt sikker, og ikke angre p valgene dine. Nr du da har bestemt deg, s er det valget ditt og de respekterer det. Jeg s det ogs i Sykt Perfekt, der Tringa ikke kunne drikke og spise p en fest. Vennene hennes respekterte det, og stttet hun igjennom hele kvelden. Nr jeg ogs er med eldre s kan man plutselig kose seg, og ikke tenke og bekymre seg for noe. Sier du en ting s respekterer de det, og lager ikke noe ut av det ved stille hundre sprsml. Jeg har ogs opplevd bde det ene og det andre. S jeg har vokst opp mye fortere enn mange andre. De ungdomsstadiene folk er i n, er jeg allerede ferdig med. Jeg er ikke den som blir drita p fest, jeg er mer den som tar vare p alle de andre. Jeg er mammaen i forholdet. Det er bare snn jeg er. Jeg snakker kanskje ikke som en voksen, men jeg mangler fortsatt livserfaringene. Selv om jeg kanskje tenker og oppfrer meg mer voksent enn hva jeg er. S hopper jeg ikke over noen r, og blir mye eldre av den grunn.



Hva mener dere?

Hvor ble det av meg?




Jeg vet rlig talt ikke om folk har merket at jeg har vrt borte fra bloggen de siste dagene engang. Likevel, s titt titt her er jeg. Jeg lever enda. Jeg lever et vanskelig liv, ihvertfall som jeg selv fler det. Jeg deler veldig mye, samtidig som jeg deler veldig lite. Jeg vil ikke vre den personens om deler masse personlig for f oppmerksomhet. Likevel er det ingen hemmelighet at jeg har det vanskelig. Jeg har slitt mye igjennom rene, og n str jeg et sted hvor jeg ikke aner hva jeg skal gjre videre. Jeg har virkelig ingen anelse, jeg skal rlig si jeg har vrt litt nedenfor de siste dagene. Har heller ikke lyst til bringe bloggen til et trist sted, jeg vil at bloggen skal vre et happy place. Samtidig som jeg ikke vil juge, eller pynte p sannheten. Jeg har skrevet mye innlegg om hvordan jeg fler det, s veldig mye av hva som skjer n ligger i det ogs. Samtidig emd noen andre ting som jeg ikke forteller. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg fler bare for komme med en forklaring Vil dere at jeg skal fortelle sannheten s godt jeg klarer, og nsker? Eller pynte p sannheten, og at bloggen skal vre et "happy place"?



Samtidig vil jeg rett og slett klage litt over dere. Jeg er evig takknemlig for hver eneste leser jeg har, ikke missforst det. Problemet mitt er bare at folk nsker video, jeg lager video.. Og videoen fr null respons.. S hva gjr jeg da? Kommer jeg med det folk nsker, eller skal jeg la det vre? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjre. Jeg har lesere, men veldig f som kommenterer. S jeg vil veldig gjerne at dere skal kommentere hva jeg kan gjre bedre, og hva jeg ikke burde gjre. Jeg blir ikke sur, jeg blir glad. Jeg elsker blogge, jeg har alltid sagt jeg vil leve av det. Jeg fr det bare ikke til, jeg trenger srt deres hjelp, Hva vil dere ha fra meg?

Tilbake i gamle trakter


En tid fr jul, og i hst hadde jeg en drlig periode. Etter at onkel dde i jula, s har ikke julen vrt den samme heller. Etter at det kom mye negativitet i jula, s endte jeg opp i gamle trakter. De siste dagene har jeg ikke orket gjre noen ting p dagtid, jeg har bare ligget i senga og enten spilt spill, sett p youtube eller sett p serie. Nr klokka nrmer seg tolv (om natta) gr jeg ut av senga og begynner rydde. Det er frst da jeg begynner gjre ting. Jeg aner ikke hvorfor, det bare er snn. Jeg kan til og med finne p bare begynne grte helt uten grunn. Er ikke snakk om grte veldig, men bare noen sm trer som kommer. Jeg har begynt tenke p hva jeg skal gjre etter vgs. Og jeg klarer virkelig ikke bestemme meg. N gleder jeg meg litt til komme tilbake til skolen og miljarbeider, s jeg kan klare sette ord p ting igjen. Akkurat n sitter jeg og Thea og planlegger antrekk, som vi skal ta bilder av legge ut i morgen. Hper dere gleder dere til det!



Utestengt siden dag n


Jeg har en stund gtt til miljarbeider p skolen, for prve finne ut hva det er som plager meg. Jeg har de siste rene flt meg til bry og utstengt. Har ikke ndvendigvis vrt snn, men jeg har bare flt det uansett hva som skjer.

Noen av vennene mine og fra den gamle skolen, kommer garantert til bli sure p meg for dette innlegget. Jeg velger gjre det likevel, da det virkelig ikke er noe hat mot dem, eller at jeg skylder p dem for noe som helst. Dette er bare hvordan jeg flte det, og hvordan det virket fra min side. Hver sak har flere sider, og jeg velger n fortelle dere min. Vi var trossalt s sm, at ingen av oss tenkte over hva vi gjorde eller mente noe vondt med det.



Da jeg var spass liten p denne tiden, s vet jeg ikke helt hvordan det startet eller nr det startet. Helt siden jeg var liten, har jeg alltid flt at jeg har blitt stengt utenfor. Det skjedde innimellom, men ikke veldig ofte. Nemlig det at jeg ble prioritert frst. Det var en grunn til at jeg alltid endte opp med de jeg kjente som var eldre, og nr de sluttet s endte jeg opp med de som var yngre. Folk ble alltid sure p meg, fordi de mente jeg var bedre enn dem. Det gjaldt spesielt nr vi hadde gym, spilte siraja eller fotball i friminuttene. Jeg fikk aldri lov til vre med jentene, fordi de mente jeg tok for mye i og skadet de osv. Det fortsatte hele veien ut vgs.

Jeg skal ikke si det at jeg ikke har hatt venner igjennom rene. For det har jeg jo hatt, men p skolen flte jeg alltid at de andre var s mye bedre venner enn det jeg var med de. Nr vi var hjemme var vi plutselig bestevenner igjen. Det var noen av jentene som var mest likt i klassen som var bestevenn med meg i feriene og utenom skolen, men s fort vi kom p skolen var jeg plutselig ikke bra nok lenger. De kunne snakke til meg, og vre med meg om de mtte. Men det var absolutt ikke frste valget.

S hvorfor har jeg endt opp med at jeg alltid fler meg utenfor? Jo jeg tror rett og slett det har bygd seg opp over rene. Jeg skjnner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har blitt vant til det enda, nr jeg n kan sitte tenke meg frem til alle gangene det skjedde. Likevel vil jeg se det beste i folk, la dem f en sjanse til. Uansett hvor mye det srer og delegger for meg. Selv om jeg fler til tider at jeg kan bli brukt, nr det ikke er noen andre som kan. S blir jeg likevel, for det blir jo sikkert bedre. Nr skal jeg slutte med det? Nr skal jeg begynne ta hensyn til meg selv, og gjre det som er best for meg?

Sett deg selv i perspektiv!


Det er helt sykt hvor ofte jeg hrer folk snakke ned p andre, ogs gjr de akkurat det samme selv like etterp. Jeg sier absolutt at jeg ikke gjr det selv, for det gjr jeg og det er jeg fullt klar over. Jeg kommer aldri til slutte klage, og jeg kommer heller aldri til slutte fortelle dere det. Jeg fr stadig vekk skryt over at jeg er flink til se ting fra begge sider, jeg skal derfor utnytte dette med komme frem med det!

Flere ganger hrer jeg folk snakke om hvordan foreldre behandler barna sine. Jeg hrer ofte noen si at de er bortskjemte som hrer barna sine overalt, men hva er det de selv gjr? Jo, de kjrer barna sine overalt! Jeg hrer ogs ofte foreldre klage p at barna til andre ikke klarer lage mat selv.. Hva er det de gjr selv, jo de lager mat til barna sine hele tiden. S barna deres heller, lrer aldri lage mat. Jeg kan rlig si at jeg selv har vrt borti akkurat det samme, helt siden jeg var liten.



Jeg har flere ganger tenkt hvorfor gidder du vre venn med han/hun, men s er jeg venn med de selv ogs.. Jeg har ogs klagd p at det irriterer meg at noen gr rundt og klager over en person, og er bestevenn med de etterp. S innser jeg at det er akkurat det samme som hva jeg akkurat gjorde. Et annet tilfelle er at jeg klager over at andre klager over at andre fikk bedre karakter enn dem. S innser jeg at jeg har gjort akkurat det samme flere ganger selv.

P fotball lag og hndball lag legger jeg ogs veldig fort merke til at folk klager over hva andre gjr feil. Nr de kommer ut p banen s gjr de akkurat den samme feilen selv. Det er bare lettere st p sidelinja se hva alle andre gjr feil, men vi tenker ikke over det selv nr det er vi som str der utfrer den samme handlingen.

Poenget mitt er at vi er alt for flinke til se ned p andre. Vi er for flinke til trkke p andre for alle feilene de gjr. Jeg sier ikke at du gjr alt feil. Men har du noen gang tenkt over at du kanskje gjr den samme feilen, som du ppeker at andre gjr? Det har skjedd med meg s mange ganger, og hvem vet kanskje det har skjedd med deg ogs. Jeg vil gjerne at du skal tenke over at du ogs kanskje gjr den samme feilen, fr du rakker ned p andre over en feil. Du burde ikke finne feil med andre uansett, men om du absolutt m tenk over deg selv frst. Vi m slutte vre s hy p pra, og tenke s mye godt om oss selv. Ja, vi skal ha selvtillit fordi vi er alle bra p hver vr mte. Det gir oss fortsatt ingen grunn til rakke ned p andre. Vi m begynne tenke p de rundt oss, hva de tenker og fler. Vi er ikke noe bedre enn dem. Kanskje vi er flinkere enn dem i en ting, men da kan jeg love deg at de er flinkereenn deg i noe annet.

Alle er ikke like, lev med det


Jeg er lei av hre p folk klage, jeg er lei av hre folk dmme. Jeg er lei av s utrolig mye.

For en stund siden, skrev jeg et innlegg om at jeg nsket droppe ut av skolen. Da fikk jeg rett og slett masse hat. Folk skrev at jeg var tragisk om jeg gjorde det, det forteller folk meg fortsatt. Folk skulle komme p alle mulige grunner p hvorfor jeg ikke skulle gjre det, de liker seg p skolen. Det gjr ikke jeg. De liker lre, de klarer lre, de liker folkene, ikke alle men de liker de fleste. Det gjr ikke jeg. Lrerne har ftt meg til miste skole motivasjonen, den jeg engang hadde p barneskolen. Elevene er ikke slik jeg hadde hpet de skulle vre. Det er alt for mye sjalusi, hat, krangling, og folk som tror de er ti ganger bedre enn alle andre. Vi er for opptatte av ha s mange venner som mulig p skolen, du trenger ikke engang like de. S lenge de flger etter deg, sttter deg, ser opp til deg osv. Nr de gr s baksnakker de deg istedenfor. Vi er for opptatt av f mest mulig likes p Instagram, Facebook, Twitter osv. Vi er for opptatt av ha mest mulig merkeklr og se bra ut. Vi er for opptatt av vre flinke uten egentlig gjre noe for det. Vi er for opptatte av at vi skal vre syltynne, noe som gjr at folk ender opp med drlig selvtillit, bli syke og mye mer. Er det virkelig en snn verden vi skal leve i? Vi klarer til og med g s langt at vi mister oss selv. Vi er ikke lenger hvem vi vanligvis var, og de vi ville bli. Vi forandrer oss helt for at alle skal like oss. Hvis ikke folk liker oss, er de verdt det da? Er det verdt prve vre bra nok for noen som ikke liker oss for de vi er? Jeg ville sagt nei, men jeg regner med at det er noen som er uenig med meg. Det er det alltid. Jeg vil bare at folk skal tenke over hvordan ting faktisk er, og hva det er vi gjr med oss selv og verden.



Det er noen som trives p skolen, og liker skolelivet. Det er andre som ikke gjr det, og blir delagt av skole. Noen er naturlig tynn, andre er ikke det. Noen er naturlig pen og skal ikke stort til for se fantastisk ut, for noen er det litt hardere enn som s. Noen er fdt med en rik familie, som gjr at de kan kjpe hva de vil nr de vil. Andre kommer fra fattige familier, og m jobbe mye hardere for oppn hva det er de vil oppn. Noen fr ting servert p et slvfat, andre m jobbe rva av seg. Vi er alle forskjellige, ingen er like. Vi er kanskje like p s mange mter, men vi er samtidig forskjellig p s mange mter. Hvorfor skal vi dmme, hvorfor skal vi forandre andre, hvorfor skal vi prve vre som alle andre, hvorfor skal vi bli dmt for at vi ikke er som noen andre? Vi er forskjellige alle sammen, ingen er like og vi kommer ikke til bli det uansett hvor mye folk prver. Vi m bare lre oss leve med, gjre det beste ut av det. Jeg trodde ikke det skulle vre s vanskelig, men jeg har begynt tro at det er det.

Slutt fortelle meg hva jeg skal gjre


Det er ingen som forstr hva jeg gr igjennom, med mindre de har opplevd det samme selv. Jeg vet folk prver hjelpe, prver forst men det funker rett og slett ikke. Jeg skulle nske det gjorde, men for meg s fles det bare ut som det blir enda verre. Jeg prver late som at jeg har det bra, men sannheten er at jeg ikke har det. Jeg prver gjre noe med det, men det fungerer rett og slett ikke. Folk forteller meg stadig vekk at jeg m se positivt p det, men hva om man ikke klarer finne noe positivt med det? Det er kanskje noen ting som fungerer for deg, men hvem har sagt at det fungerer p meg. Ting har faktisk godt s langt at de sm tingene ikke lenger fungere.



Pappa har en muskel sykdom, og trenger mye hjelp. Det er ikke snn at jeg m bestandig hjelpe, men jeg fler at jeg m. Samvittigheten min slr til. Uansett hvor mye folk forteller meg at det ikke er min plikt hjelpe, s endrer det ingen ting. Han er faren min, han er grunnen til at jeg lever. S jeg kommer alltid til fle at jeg m hjelpe til. Det er ogs delvis min egen skyld, fordi jeg har hjulpet til s mye at folk kan tro at det er snn det skal vre. Jeg har latt folk tro at jeg kan hjelpe, og at det ikke pvirker livet mitt. Men det er akkurat det det gjr. Jeg kan prve fortelle det, men det gr over igjen etter en dag, eller s skal de gi meg drlig samvittighet. Og det funker, det funker s jvlig bra. For jeg fr drlig samvittighet for den minste lille ting, s da er vi tilbake til der vi startet. Igjen. Dette er ikke noe folk pleier forst, folk prver forst og komme med rd. Greia er bare at det ikke vet noen ting om sykdommen, og hvordan det er leve ved siden av den. Med mindre de har opplevd det selv. Uansett s er de ikke meg, og jeg har annerledes enn hva andre er. Det er vi alle, ingen av oss er like. Vi kan vre like p s mange mter, men samtidig forskjellige p s mange mter. Det som fungerer p deg, er ikke ndvendigvis det som fungerer p meg. Jeg vet dere bare vil hjelpe, men det sitte fortelle meg til en hver tid hva jeg skal gjre, og at jeg skal se positivt p det. Det fungerer rett og slett svrt drlig, og ender som oftest bare i feil retning. Istedenfor tror jeg bare at noen m lre meg og nyte de sm gode yeblikkene, f meg til fle meg bra igjen. Og ikke bare fordi de fr drlig samvittighet ovenfor meg, men fordi de faktisk mener det og vil det. Det er alt jeg spr etter, de m se ting fra flere sider. Og ingenkommer noen gang til forst hvordan det er, uansett hvor mye de prver.

Jeg vil droppe ut av skolen


Jeg har rett og slett s lyst til droppe ut av skolen. Skolen har ikke gitt meg noen ting, den har bare tatt alt jeg eier av verdighet istedenfor. Hva er skolen til nytte for, for min del ingen ting. Problemet mitt er det, at jeg vil ikke vre et drlig forbilde for dere. Jeg vil ikke vre den som fr andre til droppe ut av skolen, fordi jeg gjorde det. Samtidig s tenker jeg at, jeg kan vre et forbilde p at dere kan gjre akkurat hva dere vil. Dere er ikke ndt til gjre noe som helst, som dere ikke vil. Det er et fritt land, og man kan oppn s mye utenom skolen. Skolen for meg virker som et fengsel, og det er ikke slik det skal vre. En annen ting jeg er redd for, er rett og slett skuffe de rundt meg. Pappa minnet meg stadig vekk p at jeg ikke kunne droppe ut av skolen. Bde fordi da mente han at jeg ikke kom meg videre i livet, og for da mtte jeg levere tilbake stipendet mitt. Jeg er redd for miste respekten og forholdet mitt med pappa, fordi jeg nsker droppe ut av fengselet mitt.

Grunnen til at jeg fler for droppe ut av skolen, er enkelt og greit at den tar alt for mye fra meg. Barneskolen var grei, da hadde jeg det greit. Ikke bra, men jeg hadde det greit. Etter barneskolen, har det rett og slett bare blitt verre og verre. Hver gang jeg har en prve eller innlevering, s skal lreren min alltid lete etter feil med hva jeg gjr. Og han klarer alltid finne et eller annet, fra sider jeg ikke visste eksisterte eller sider jeg ikke har tilgang til. Jeg vet ikke hvordan jeg fr det til, men p en eller annen mte s klarer jeg skrive noe som andre har skrevet og lagt ut. Selv om jeg ikke engang visste at de eksisterte eller har tilgang til de. Hvordan er det mulig?

Jeg husker at tidligere s var jeg glad i skolen, jeg var glad i lre. Det er jeg ikke n lenger, langt i fra. S langt i fra som overhode mulig. Jeg nsker ikke leve ulykkelig, og som et mess. Hva jeg nsker mer enn noe annet n, er flytte langt borte. Fokusere p bloggen, og evt f meg en jobb. Bloggen er selvflgelig en jobb, men fr den kommer seg oppover, jeg blir flinkere p det, og jeg faktisk kan leve p det. S m jeg ha en heltidsjobb for en periode. Da kan det ogs vre lettere for meg og bo for meg selv, jeg kan kjpe inn produkter og prve s jeg kan skrive om de, jeg kan ha konkurranser og jeg kan gi dere s mye mer. Men s str jeg fast, hva er det jeg egentlig skal gjre? Det er et halvt r igjen, men jeg er allerede utslitt, allerede lei av skole og vet ikke om jeg kommer til klare fullfre uansett. S hva gjr man da?



Skolen har tatt mer fra meg, enn hva den har gitt meg


For en stund siden s jeg p en video Annikken Jrgensen la ut, jeg har tidligere ogs lagt den ut her p bloggen. Annikken snakket om at skolen hadde tatt mer fra hun, enn hva den hadde gitt henne. Den kjente jeg meg veldig igjen i. Det finnes s mange andre mter oppn ting i livet. Sosiale medier er s stort n, at hvis du virkelig vil noe og gjr alt du kan for oppn noe igjennom sosiale medier s fr du det til.

Jeg kan rlig si at jeg ikke husker stort av hva jeg har lrt de 13 rene jeg snart har gtt p skolen. Lreren vr klikka i vinkel p oss over at vi ikke husket hva vi lrte i frste klasse p vgs. Jeg fler ikke jeg har stor nytte av hva vi lrer p skolen. Greit nok vi lrer kanskje skrive bedre, og formulere oss bedre. Noen gjr i hvert fall det, for jeg har ikke gjort det. Dere ser det sikkert p skrivingen min dere ogs, at den ikke er den beste. Jeg blir hele tiden fortalt at jeg skriver drlig, men er det noen som prver hjelpe for f meg til skrive bedre? Svaret er rett og slett nei. Jeg fr stadig vekk hre at jeg skriver som jeg snakker, men hvordan skal jeg vite hva jeg skal endre p og gjre bedre nr ingen forteller meg det?

Den skolen jeg gr p er utrolig flink til dra deg enda lenger ned enn hva du er fra fr av. Norsk lreren vr sammenligner oss med frste klasse, og sier at vi aldri har ftt det til s bra som det de gjr. Deres oppgave var lage et intervju, mens vr oppgave var tolke sagaer. Det er to litt forskjellige ting, hvis vi hadde byttet om p det, hadde nok svaret vrt litt annerledes. I tillegg s bruker hun mye av timene, p ha samtaler med elevene. Der forteller hun dem hva de gjr bra og hvordan de kan bli bedre. Har hun noen gang gjort det med oss? Ikke som jeg kan huske i hvert fall, hun har rett og slett gitt oss opp. Hva tror du skjer med motivasjonen vr da? Den gr rett til helvete.

Skolen har gitt meg noe kunnskap, som jeg rett og slett ikke behver. De andre tingene, innser man til slutt at ikke stemmer uansett. Skolen har gitt meg noen venner, som jeg har blitt veldig glad i. Jeg tror jeg kunne funnet noen som dem andre steder ogs, ikke ndvendigvis dem. Skolen har tatt fra meg motivasjonen til oppn hva jeg nsker, den har gitt meg pinlige situasjoner, den har gitt meg drlig selvtillit, den har gjort at jeg har mistet det kunne tro og stole p folk og tro at de vil meg noe godt, de har ftt meg til mtte vre med folk jeg egentlig vil komme meg langt unna. Skolen har rett og slett tatt knekken p meg. Min eneste motivasjon for holde ut n, er at jeg rett og slett snart er ferdig og er fri. Hva hjelper det egentlig nr karakterene egentlig gr rett vest? Du kan trygt si at jeg egentlig har kastet bort 13 r av livet mitt, p sitte p rva. Nr jeg kunne ha gjort s mye annet, og de 13 rene fr jeg rett og slett ikke tilbake.

Noen som fler det samme ang skole?

Jeg burde ikke bry meg, jeg gjr det likevel


Jeg er en person som bryr meg, om absolutt alt. Det er ikke alt jeg engang burde bry meg om, men jeg gjr det likevel. Hvis jeg ser en person jeg ikke engang kjenner, bli lei seg s bryr jeg meg. Jeg lever for hjelpe andre som sliter, jeg tror jeg kanskje hadde passet som lege. Problemet er bare det, at jeg bruker alt for mye tid til bry meg om alt annet. S jeg klarer ikke engang fokusere p skolen. Det er ikke bare personer som har det vondt jeg bryr meg om.

Dessverre s bryr jeg meg alt for mye om hva folk mener om meg ogs. Det er en ting som delegger for meg enda mer. Jeg bryr meg utrolig mye om fremmede mennesker, i tillegg til de jeg kjenner. Jeg trr bare ikke g bort til de, og hjelpe de. Fordi folk rett og slett skal snakke dritt til deg om du gjr det. Jeg burde st i mot det, og gjre noe virkelig viktig for den personen som sliter. Jeg trr rett og slett ikke. Kall meg en pingle, for det er akkurat hva jeg er. Jeg skulle s gjerne nske at jeg klarte st opp for meg selv, og hjelpe de som trenger det. For det er akkurat hva jeg lever av. Jeg fler selv at folk ser ned p meg, uansett hva jeg gjr. De har all grunn til gjre det, for jeg vet ikke lenger hvem jeg selv er. Jeg er ikke en person som svikter andre, tenker negativt eller lar meg knekke fort. Det er hva jeg har blitt av hvilken verden vi lever i.

Jeg er en person som bryr seg om hvor mange likes og kommentaren hun fr. Jeg burde ikke bry meg om det heller, for det har virkelig ingen ting si. Nr jeg har vrt omringet av personer som sier at du er en idiot om du har mindre enn 100 likes p profilbildet ditt p Facebook. Nr det er det du vokser opp med, s er det snn du er vant til at det skal vre. Hvis jeg fr mindre enn 10-13 likes p bildene mine p insta, s tar jeg de ned igjen. Hvorfor jeg gjr det vet jeg ikke, for jeg burde virkelig ikke bry meg. Jeg gjr det likevel. Det er den verden vi lever i n.

Min sster er 5 r eldre enn meg. Nr vi var mindre fikk hun alltid oppgaven om ordne med grnnsaker, og mtte selvflgelig smake p det etterp. Det har vrt hennes oppgave siden hun var i stand til gjre det. Jeg har alltid vrt den personer som str ved siden av, og egentlig ikke gjr noen ting. Jeg har vrt som en ?vaktmester? for familien, som fikser med lamper og bygger sammen ting. Det er hva jeg kan. Min sster har ogs alltid hatt mye strre press p seg nr det gjelder skole. Hvis hun fikk drlig p en prve, s fikk hun husarrest og fikk ikke lov til bli med p det hun hadde lyst til. Ingen i vr familie har noen gang vrt flinke p skolen, likevel fr hun det til bedre enn meg. Hun har alltid hatt et mye strre press p seg. Jeg derimot fr kjeft i to sekunder ogs er det ingen som bryr seg etterp. De setter hye krav, men de har aldri gitt meg nye straff for f drlige karakterer. Det har rett og slett ftt meg til miste motivasjonen. Jeg skal selvflgelig ikke si at foreldrene mine er grunnen til at jeg gjr det drlig, men en kan ikke si at de ikke har noe gjre med det. Jeg skulle rett og slett nske at jeg fikk strre konsekvenser for det jeg gjr. Istedenfor kjefte og gjre ting verre, s prv heller gjre det bedre. For min del n, tror jeg rett og slett at det er for sent. Jeg ligger spass langt etter n, at jeg tror jeg m g hele skolegangen min over for klare det.

Jeg har likevel et hp om at jeg skal klare meg, jeg skal f til noe bra og vre den jeg vil vre. Uansett hva som m til for kunne klare det. Jeg har mange ganger hatt tanken om at n er det nok, det er ikke noe jeg kan gjre for komme meg ut av dette. Jeg klarer bare ikke fullfre tanken. Jeg forlater ikke denne kloden fr jeg har oppndd alt jeg vil. Jeg m bare finne en mte, som gjr at jeg kan klare akkurat hva det er jeg vil. Jeg er redd for miste de jeg er glad i, derfor er jeg ogs utrolig drlig p knytte meg til folk. Hver gang jeg skjnner at noen virkelig kommer til vre der for meg, og ikke forlate meg blir jeg rett og slett redd. Jeg dytter folk ut av livet mitt, fordi det gjr meg rett og slett redd. Jeg vil ikke vre denne personer som dytter folk vekk, klager over at jeg ikke har noen, er negativ, ikke fr til det jeg vil, mister den jeg er eller gir opp. Jeg vil komme meg ut av denne knipa, og f til noe bra. Jeg vil ikke miste akkurat DEG, jeg vet det virker som at jeg prver dytte deg ut av livet mitt, og at jeg tar deg for gitt. Jeg m bare si at jeg er utrolig glad i deg, og jeg virkelig trenger deg. Jeg vet bare ikke enda hvordan jeg skal gjre det, jeg trenger tid. Jeg trenger rom, jeg trenger trygghet og jeg trenger noen til forst meg.. Jeg trenger noen som forstr meg, ikke dmmer meg, og ikke prver fortelle meg hva jeg skal gjre. Jeg trenger noen som ikke forteller meg hvor drlig jeg er i forhold til de, jeg trenger noen som prioriterer meg, spr meg om jeg har det bra, uansett om jeg ser glad ut eller ikke. Selv om du kanskje er glad for et yeblikk, betyr ikke det at alt det vonde er glemt. Jeg trenger noen som kan sttte meg i hva jeg velger gjre, uansett om det er et bra eller drlig valg.. Jeg m gjre det som er rett for meg, og hvis det viser seg vre galt s er det akkurat det jeg lrer av. Jeg vil heller angre p noe jeg har gjort, enn angre p noe jeg ikke gjorde.

Vidregende skole




Nr jeg gr rundt p skolen n, s ser du hvor sinnsykt stort skille det er. Det er 1.vgs for seg, 2.vgs for seg og 3.vgs for seg. Det er bare noen f som gr p tvers av klassene. Gjett hvem som blir mest snakket dritt om p denne skolen, jo det er nemlig de som gr p tvers av klassene. Det er noen p skolen som droppet skolen noen r, og startet et par r senere. Det ville si at de mtte g i klasse med de som er fire r yngre, og p grunn av det blir han baksnakket for henge med de som er yngre enn seg. Som han selv sa ?Skal jeg g bort til en random 96er (de som var eldst p skolen da) og sprre om henge med de, fordi det ikke er sosialt akseptabelt at jeg er venner med de jeg gr i klasse med!?. Nr ting har blitt snn s er det jo bare helt sykt. Jeg som er 97, fler meg rett og slett misunnelig p de som er yngre. Der ser du alle klassene henger sammen, du blir kjent med venner av venner, og p tvers av linjer. Jeg hadde virkelig ikke hatt noe i mot det, for der jeg gr er det rett og slett bare drama, baksnakking og folk som ikke klarer vre sosiale. Hvor er moroa med, og folk sier de bare henger med for g ut av skolen med venner. Nr de allerede n ikke klarer vre sosiale utenom skolen, s i mitt hodet gr du ut av vgs uten venner uansett. I hvert fall venner du kan vre sosiale med.



Tredje klasse er faktisk de som er mest dmmende, men skal jeg fortelle dere hvem som ser ut til ha det verst. Jo, det er nemlig tredje klasse. S jeg vil tro det er veldig mye sjalusi blant tredje klassingene. Det er ogs sikkert mange av de som jeg gr med bde i klasse og p skole med, som kommer til lese dette og bare le. De kommer til le fordi jeg har rett, og for at det er det som er sannheten om de vil det eller ei. S kommer de til mobbe meg for at jeg sier jeg ikke hadde hatt noe i mot vre med de som er yngre, men vet dere hva! Versegod, dere fr lov, plag meg s mye dere vil, kunne ikke brydd meg mindre!

Er gamle dager bedre enn ntiden?





I denne verden er det sinnsykt mye press. Du har press om hvordan du skal kle deg, hva du skal gjre, hvordan du ser ut, hvordan du skal oppfre deg, hva du ikke skal gjre osv. Hvor slitsomt er ikke det, og alltid skulle ha press p seg? Ikke bare er det utrolig mye press p hva du skal gjre, alle lever ogs igjennom mobilen sin. Jeg skal ikke si noe, for jeg er en av de! Tidligere nr jeg var mindre s gikk jeg som oftest eller syklet til venner for se om de var hjemme og de aller fleste kunne henge sammen. N snakker vi sammen igjennom sosiale medier, og kan ikke lenger vre s mange i lag sammen heller. Nr vi er med folk, s bruker vi faktisk meste parten av tiden p fortelle hele verden at vi gjr det. Det samme gjelder nr vi reiser til et annet land, eller et annet sted. Vi er for opptatte med fortelle folk hvor vi er ta et bilde enn nyte stedet vi er p og selskapet med de vi reiser sammen med. Dere har sikkert sett den reklamen av kjresteparet som er i paris og ser p Eiffeltrnet? Men begge to er for opptatte med hver sin mobil for fortelle hvor de er.. Det er faktisk s sinnsykt sant at det er trist! Noen ganger fr jeg utrolig lyst til leve i en verden hvor det ikke er s sinnsykt mye press p hvordan du skal vre, og det er mulig leve uten at alt m g igjennom sosiale medier og at man skal vre avhengig av sosiale medier!

Nr det kommer til gutter og jenter, og forhold s er jeg ogs veldig for det gamle! N fortiden s drar folk p fest, har one night stands og aldri mtes igjen, Hva er poenget med det! Hvorfor kan man ikke be folk ut, dra p date (middag og en aktivitet (nei ikke sex)) og bli bedre kjent igjennom flere ting sammen. Flere dater, og ikke bare en som ender i one night stands. En annen ting er at folk ikke legger s godt merke til hvem som gr forbi dem, eller hva som er rundt dem for alle gr rundt og ser ned i mobilen sin uansett. Vi vet jo ikke lenger hva som skjer rundt i verden, annet enn hva vi finner p nettet. Jeg synes det er trist, og skulle virkelig nske vi kunne g litt tilbake i tid igjen.




Hva mener dere?

Livet er en dans p roser


Livet er en dans p roser, men for komme til den fine delen av rosen m du klatre opp p tornene. De siste dagene har jeg vrt fravrende p bloggen, rett og slett fordi jeg har gtt p veggen. Ting gr rett inn og rett ut igjen, folk kan sitte ved siden av meg, se p meg og snakke til meg.. Men jeg reagerer ikke p det, det er som om jeg bare er der men ikke er der likevel om det gir mening. Jeg er tilstede fysisk men ikke psykisk. Jeg sitter p skolen i timene, men fr ikke med meg et eneste ord som blir sagt. Jeg vet at vi har prver, innleveringer, lekser osv men lenger kommer jeg ikke. Jeg kan sette meg ned og lese oppgaven, uten egentlig forst hva oppgaven handler om. Lrerene sier at de skal forklare det for meg hva jeg skal gjre, men jeg fr det fortsatt ikke med meg. Det er bare tomme ord, som flyr forbi.



Dere lurer kanskje p hva som har skjedd, og hvordan det endte her. Jeg skulle s gjerne nske at jeg visste svaret p det selv, men egentlig s har jeg ingen anelse. Jeg kan fortelle dere hva jeg vet.

Jeg vet det at jeg er en familie person, men familien min er en familie som bare krangler og omtrent ingen er venner. Jeg vet svidt hvem familien min er, og finner det frst ut nr noen dr. I tillegg s er de som faktisk er i nrheten av meg personer som skal fortelle deg at du er ubrukelig. Ingen ting av hva du gjr er bra nok, og ting kan alltid bli bedre. Hvis du har en drm om noe du vil gjre s skal de fortelle deg at nei det kan du ikke gjre du skal gjre snn og snn. Helt siden 1.klasse har jeg vrt den personen som har blitt utestengt og aldri vrt bra nok. Selv n 3. klasse p vidregende skole s skjer det enda. Jeg vet ikke hva det er med meg eller hva jeg gjr galt, men noe er det tydeligvis. Jeg har selvflgelig noen f venner men jeg skulle s gjerne nske at jeg hadde flere. Det er heller ingen av de som forstr meg og sttter meg p riktig mte fler jeg. De ogs skal fortelle meg hva jeg skal gjre, og si at nei det du har lyst til kan du ikke gjre for det er ikke riktig. Det som er riktig for deg trenger ikke vre riktig for meg, vi er alle forskjellige, har forskjellige behov, drmmer og hva som gjr oss lykkelig. Nr skal folk forst det?

Personlig innlegg - Aldri vrt bra nok


Jeg tenkte liksom g legg deg, du klarer holde tankene dine til i morgen. Du skal trossalt st opp og p skolen om noen timer. Neida jeg klarte det ikke, klokka er 00.02 om natta, og denne jenta tok opp word dokumentet for skrive istedenfor legge seg nr hun har vrt trtt i hele dag..



Helt siden frste klasse har jeg alltid vrt den jenta som har blitt dmt og blitt stengt utenfor. Jeg begynner grte allerede, dette kommer til ende bra. Jeg tror ikke noen har vrt klar over det, ikke engang meg selv fr jeg snakket om det med Lisbeth og Julie denne helgen. Jeg vet ikke om jeg ikke ville innse det, eller om jeg ikke s det. Nr andre sier det virker det s mye mer ekte. Jeg vet ikke hva det er med meg, men det m vre noe. Det er jo en grunn til at det har vrt snn siden frste klasse, og jeg n gr p 3 vgs. Hva har jeg gjort, og hva er det med meg som gjr at s mange mennesker finner ut at jeg ikke er bra nok. Jeg hadde virkelig troa p at alle finner en vakker dag de rette folkene som de er ment til vre med. I en alder av 18 r, s har jeg to personer i hele verden som jeg fler det slikt med. Jeg fler ikke det engang for min egen familie. Det er egentlig ganske sykt, jeg er en veldig familie person. Jeg kan ikke akkurat si at jeg fler for snakke ut om problemene mine til familien min, for jeg fr bare dritt slengt tilbake uansett. Fler ikke jeg er s mye til bra nok for de heller, de gir meg bare for hye krav, eller har ikke troa p at jeg kan klare noe som helst, eller stoler p meg og tror p meg for den saksskyld. Hvorfor gjr du ting i det hele tatt da, eneste grunnen jeg har er at jeg skal mot bevise de.. Men de tror meg jo ikke uansett eller stoler meg eller noen ting s det gr jo ikke an motbevise noen ting heller.

I lpet av hele barneskolen med vennegjengen var jeg alltid den som ikke var bra nok til vre med i offentligheten, de fleste var med meg utenom skolen men ikke p skolen. Jeg var spass liten at jeg ikke tenkte s altfor mye over det, men n innser jeg hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg tenkte jo selvflgelig over det da ogs, men jeg tenkte jo bare at det er snn det skal vre. Det har jeg jo innsett at det er absolutt ikke snn det skal vre. Ikke i en alder fra 6-13 r. Hver gang jeg spurte om vre med leke noe s var nei det er ikke plass til flere, eller en eller annen rar grunn. Snn fortsatte det p ungdomsskolen ogs, men der var jeg mer tredje hjulpet p vogna i alle sammenhenger. S det var ikke stort bedre.



Nr jeg kom p vidregende s tenkte jeg at n er folk mer voksne, folk har funnet seg selv og jeg finner folk som er mer lik meg selv. Det frste halvret var noe av det bedre jeg hadde vrt med p. Helt til det skjedde masse drama med noen gutter jeg ikke engang fr lov til fortelle. Andre ret fikk jeg valg fag som endte opp med at jeg ble venn med parallell klassene, og igjen s var skole ret noe av det beste som noen gang hadde skjedd meg. Enda bedre enn frste halvret av frsteklasse. Helt til jeg inns at jeg var ikke lenger bra nok til vre med de heller. Jeg har spurt typ 1 gang i uka om noen vil finne p noe og de sier nei jeg kan ikke. Jeg prver vre spontan, jeg prver planlegge.. Ingen ting fungerer. Tror du ikke at de legger ut bilder senere om at de er sammen.. Da tenker jeg igjen, hva er galt med meg. Hva er s annerledes med meg i forhold til alle andre. Det sprsmlet lurer jeg fortsatt p den dag i dag For ting er fortsatt like dan, og jeg kan ikke vente med flytte ut, flytte et stykke unna og starte fullstendig p nytt. Jeg er klar for starte livet for meg selv, helt alene med min kjre hund jeg skal skaffe meg, for rett og slett s har jeg ikke noe annet jeg har mer lyst til. Jeg har gitt opp hver eneste menneske sjel som lever, jeg er tydeligvis ikke bra nok for et eneste menneske og det er jeg dritt lei av.

Er det rart man blir drama queen?


Jeg hadde hpet jeg skulle slutte ty til word dokumentet mitt igjen, men jeg tok visst feil. La meg i senga med musikken, og tenkte jeg skulle sove. Nevnte for tull for en kompis at jeg hadde smerter i hjertet istedenfor i foten, og det endte i trer. Trodde ikke han skulle sprre om hvorfor jeg hadde smerter i hjerter, for det var jo egentlig ikke tull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det her lenger. I hele sommer s har jeg prvd finne p noe med mine skalte venner, men de sier alltid nei jeg kan ikke. Hvordan tror dere at det da fles nr du ser dem ute med andre venner. Hvorfor fr du ikke vre med, hva har du gjort for fortjene det? Jeg er jo bra nok til vre med dere p skolen, hva er forskjellen hjemme. De pleier som oftest ogs si at bare si i fra hvis det er noe, jeg er her for deg! Hvor er dere n nr jeg trenger det, dere er langt vekke fra hvor jeg er i hvertfall. For jeg kan ikke se dere noen steder.. Det er derimot dere som gjr at livet ikke er s alt for bra lenger. Jeg sitter rett og slett med en flelse av ikke vre bra nok, at jeg er alles siste valg som bare blir brukt nr ingen andre kan, og rett og slett er en reserve lsning.. Fles ikke akkurat bra. Nr du avtaler med folk om mtes, og de ender opp med glemme det og dra med noen andre istedenfor er vond. En ting er nr det skjer engang, men en annen ting er nr det skjer hver eneste gang, med s si alle du har avtale med, da er det ikke lenger greit. Snn er det bare, er det rart man blir drama queen nr hver eneste gang du blir kjent med nye folk, s skjer akkurat det samme. Du blir ditchet like mye hver gang, uansett hvor glad de sier at de blir i deg, hvor mye du betyr osv.. S varer det alltid i en dag eller to, ogs bare forsvinner det.. Hva er det jeg gjr galt? Noen sier at det ikke er deg det er noe galt med, men hva er det som er galt da?



Rett fra sjela


Siden det var utrolig mange som syntes det var spennende og interessant lese om drapsinnlegget mitt, s tenkte jeg fortsette litt p det. Jeg liker egentlig ikke snakke om drap, men hvis man skal endre p ting s m man snakke ut om det finne en lsning.

Det har blitt utrolig vanlig ta selvmord. Det er utrolig mange som sliter med seg selv og andre rundt seg. Det kan vre alt fra bli mobba, til ikke trives, til bare fle at man ikke hrer hjemme p jorda. Det kan vre s utrolig mange grunner til nsket om ta livet sitt. Barnebarnet til noen familie venner tok for en stund siden livet sitt. Han var en utrolig bra person, og det kom som et stort sjokk p utrolig mange. Det var ingen som visste hvordan han flte det, han var en person som var utrolig omtenksom og ingen skjnte at han hadde det vondt.



Jeg fortalte om denne familie vennen til et utrolig nrme familie medlem. Denne personen presterte si at det hadde h*n ogs lyst til. I psken nr jeg hadde bursdag s sa denne personen at h*n skulle reise bort og ikke kom til vre hjemme. Derfor tenkte vi ikke over invitere denne personen nr vi dro ut for spise p bursdagen min. Denne personen mente at h*n ble lei seg, og fikk lyst til ta livet sitt. For h*n var visst ikke bra nok til vre med. Livet sitt er virkelig ikke noe man kdder med, man kdder ikke med at man har lyst til ta livet sitt. Jeg har selv vrt der og sagt det, men det har rett og slett vrt fordi jeg har flt meg s sinnsykt langt nede at jeg ikke lenger s en utvei. Akkurat der og da tenkte jeg ikke konsekvensene av hvordan andre personer ville reagere. Det var vel den tiden jeg flte som mest at ingen personer brydde seg uansett, s de kom ikke engang til legge merke til det. S hva gjorde det for noe da, nr jeg uansett ikke var lykkelig og ingen ting gikk min vei. Jeg er enda ikke over det stadiet, men en ting er helt sikkert. Jeg kommer til vre i livet til jeg dr i en bil ulykke eller en naturlig rsak. Jeg har sett vrt i lyset der du tror du kommer til miste noen som str deg nrt. S uansett hvor mye du fler at du ikke har noen, s skal jeg love deg at du alltid har noen som hadde blitt utrolig lei seg og du kanskje hadde delagt for denne personen. Jeg hadde aldri hatt samvittighet til gjre noe snt mot denne personen, uansett hvem det er. Jeg fr motivasjon til bevise for dem at jeg er bra nok, jeg skal vise dere hva dere gr glipp av og gjre en stor forskjell. Det er drmmen min, og jeg skal f det til. Jeg m bare finne ut hvordan.

Natta er den beste tiden


Hei alle sammen!



Jeg kom meg hjem til slutt, selvom dette har vrt en utrolig bra dag s fr jeg likevel ikke sove og sitter her med mine negative tanker. Hvorfor er det slik? Hvorfor har hodet mitt omstilt slik at det bare eksisterer negative tanker? Det er utrolig irriterende fordi jeg vil veldig gjerne vre positiv, for det gjr det mest sannsynelig lettere for oppn ting jeg har lyst til og f flere valgmuligheter. Kommer de negative tankene av alt presset vi har, eller kommer det av noe annet? Jeg tror det er en blanding av at det har skjedd s utrolig mye negativt i livet mitt den siste tiden, at jeg rett og slett ikke skjnner hva positivt er lenger. Jeg skjnner jo hva det er, men jeg har bare ikke troa p det lenger. Jeg har blitt slik at jeg dmmer ting og ser negativt p ting.. Noe som gjr det enda verre. Jeg s egentlig utrolig negativt p det siste dgnet, men det endte opp med vre utrolig koselig! Jeg tror det er utrolig vanskelig komme seg ut av det, nr man frst har endt opp p den negative siden. Det er for stort press, fler i hvertfall jeg. Fler at alt jeg gjr er aldri bra nok, fordi det gr alltid an gjre det enda bedre. Hvorfor er det man gjr aldri bra nok. Hvis du kommer hjem og er drit happy fordi du fikk 5 p en prve, s er det alltid noen som sier du kunne ftt en 6er da. Du fr alltid hre det, og hvor mye hjelper det p selvtilliten og motivasjonen man har? Det hjelper sinnsykt lite, det skal jeg love dere. For noen er det garantert motivasjon, for meg er det det som drar meg ned i stvlene. S hvordan kommer man seg ut av det?

- Hva mener dere?

Les mer i arkivet November 2018 Oktober 2018 September 2018


HHei! Jeg heter Camilla og er 20 r. Jeg er egentlig fra Follo omrdet. N har jeg flyttet til Hamar for studere. Hvis du vil bli med p min hverdag som student, er det bare flge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com