hits

Hvordan fles det bli ignorert?


Jeg er fullt klar over at jeg mulig gjr situasjonene verre enn de er. Det er rett og slett hvordan resultatet av alt som har skjedd har blitt.

Har du noen gang flt at dine aller nrmeste og kjre faktisk ignorerer deg. De er for opptatt av forsvare seg selv og tenke p seg selv istedenfor se hva som foregr med deg? Det har nemlig jeg. Jeg tror det var hsten i mitt siste r p videre gende det var verst. Jeg hadde det s ille, men ingen la merke til det. Spesielt ikke mine nrmeste. Noen av vennene mine p skolen s det. Det ble rett og slett s ille at jeg selv flte jeg var i koma. Jeg husker ingen ting av hva som har skjedd den mnd. Det eneste jeg vet jeg gjorde var st opp om morgningen, sette meg i bilen kjre til skolen. Var p skolen og dro hjem igjen. Det var en dag jeg kjrte hjem fra skolen jeg plutselig "vknet". Jeg kjrte av motorveien for dra hjem, nr jeg plutselig "vknet" og ikke skjnte hvor jeg var. Jeg hadde ikke ftt med meg noen ting fra den dagen. Alt var rett og slett svart. Det var ingen hjemme som skjnte hva som skjedde, eller tok seg bryet til sprre. Det var frst den dagen jeg var s lei meg, at jeg ble sint og stakk. Pappa ringte, og spurte hvor jeg var og ba meg komme tilbake. Jeg satt ute, grt og grt i bilen p parkeringsplassen. Jeg prvde ta meg sammen og ikke grte, og pappa prvde sprre hva som virkelig foregikk. Jeg sank ned p gulvet og grt som aldri fr. Jeg skrek ut alt jeg flte og tenkte. Pappa ble lei seg, han visste ikke hvordan jeg flte det. Han fikk drlig samvittighet fordi han flte han hadde gjort noe feil. Vi gjr alle feil, og pappa gjr alt for beskytte meg og for at jeg skal ha det bra. Eneste problemet er at noen ganger tar han den litt for langt, og ender opp med gjre det verre for meg.

Denne "svarte" perioden som oppsto kom av at barnebarnet til vr gamle nabo tok livet sitt. Nr jeg fortalte dette til en person nr meg sa at de ogs nsket gjre det. Det knuste meg rett og slett totalt. Etter det var jeg livredd for vre p samme sted som denne personen. Jeg var livredd for finne personen dd en eller annen plass. Det var det eneste som sto oppe i hodet mitt. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noen ting, spesielt ikke skole. Jeg prvde snakke med kontaktlreren min p skolen, som jeg trodde kom til forst. Jeg fikk bare beskjed om ikke g ut av timen flere ganger og at det sikkert gikk fint. Jeg vet ikke hva jeg trodde eller forventet at skulle skje. Noe mer enn det trodde jeg virkelig. Jeg endte opp hos miljarbeider, noe som absolutt ikke fungerte. Hun skulle bare diagnosere meg med depresjoner, og be meg snakke med de rundt meg og fortelle det. Hvordan skal jeg klare det nr de ikke hrer etter. Jeg prver snakke med de, men det fles som snakke til en vegg. Noen ganger virker det som om jeg blir ignorert, for plutselig begynner de snakke om noe annet. Som om de ikke har ftt med seg hva jeg har spurt om, eller s aner de ikke hva jeg snakker om. Likevel kan jeg ikke forandre mennesker for at jeg skal ha det bedre. Samtidig nr det kommer til familie, er det ikke bare forlate de. De er familien uansett hvordan de er, eller hva de gjr. Samvittigheten min forteller i hvert fall meg at de trenger meg, og at jeg ikke kan forlate dem. S hva finner jeg p da?

Hvis det har seg snn at dine nrmeste er de som ikke hrer etter nr du snakker, ikke ser det om du har det vondt, kommer til deg kun om de trenger noe, snakker ned p deg.. Hvor nrme er de egentlig da? Er det da man bare skal komme seg vekk og starte et nytt liv?

Les mer i arkivet Februar 2018 Januar 2018 Desember 2017


Hei! Jeg heter Camilla og er 20 r. Jeg er egentlig fra Follo omrdet. N har jeg flyttet til Hamar for studere. Hvis du vil bli med p min hverdag som student, er det bare flge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com