hits

Skolen har tatt mer fra meg, enn hva den har gitt meg


For en stund siden så jeg på en video Annikken Jørgensen la ut, jeg har tidligere også lagt den ut her på bloggen. Annikken snakket om at skolen hadde tatt mer fra hun, enn hva den hadde gitt henne. Den kjente jeg meg veldig igjen i. Det finnes så mange andre måter å oppnå ting i livet. Sosiale medier er så stort nå, at hvis du virkelig vil noe og gjør alt du kan for å oppnå noe igjennom sosiale medier så får du det til.

 

Jeg kan ærlig si at jeg ikke husker stort av hva jeg har lært de 13 årene jeg snart har gått på skolen. Læreren vår klikka i vinkel på oss over at vi ikke husket hva vi lærte i første klasse på vgs. Jeg føler ikke jeg har stor nytte av hva vi lærer på skolen. Greit nok vi lærer kanskje å skrive bedre, og formulere oss bedre. Noen gjør i hvert fall det, for jeg har ikke gjort det. Dere ser det sikkert på skrivingen min dere også, at den ikke er den beste. Jeg blir hele tiden fortalt at jeg skriver dårlig, men er det noen som prøver å hjelpe for å få meg til å skrive bedre? Svaret er rett og slett nei. Jeg får stadig vekk høre at jeg skriver som jeg snakker, men hvordan skal jeg vite hva jeg skal endre på og gjøre bedre når ingen forteller meg det?

 

Den skolen jeg går på er utrolig flink til å dra deg enda lenger ned enn hva du er fra før av. Norsk læreren vår sammenligner oss med første klasse, og sier at vi aldri har fått det til så bra som det de gjør. Deres oppgave var å lage et intervju, mens vår oppgave var å tolke sagaer. Det er to litt forskjellige ting, hvis vi hadde byttet om på det, hadde nok svaret vært litt annerledes. I tillegg så bruker hun mye av timene, på å ha samtaler med elevene. Der forteller hun dem hva de gjør bra og hvordan de kan bli bedre. Har hun noen gang gjort det med oss? Ikke som jeg kan huske i hvert fall, hun har rett og slett gitt oss opp. Hva tror du skjer med motivasjonen vår da? Den går rett til helvete.

 

Skolen har gitt meg noe kunnskap, som jeg rett og slett ikke behøver. De andre tingene, innser man til slutt at ikke stemmer uansett. Skolen har gitt meg noen venner, som jeg har blitt veldig glad i. Jeg tror jeg kunne funnet noen som dem andre steder også, ikke nødvendigvis dem. Skolen har tatt fra meg motivasjonen til å oppnå hva jeg ønsker, den har gitt meg pinlige situasjoner, den har gitt meg dårlig selvtillit, den har gjort at jeg har mistet det å kunne tro og stole på folk og tro at de vil meg noe godt, de har fått meg til å måtte være med folk jeg egentlig vil komme meg langt unna. Skolen har rett og slett tatt knekken på meg. Min eneste motivasjon for å holde ut nå, er at jeg rett og slett snart er ferdig og er fri. Hva hjelper det egentlig når karakterene egentlig går rett vest? Du kan trygt si at jeg egentlig har kastet bort 13 år av livet mitt, på å sitte på ræva. Når jeg kunne ha gjort så mye annet, og de 13 årene får jeg rett og slett ikke tilbake.

 

Noen som føler det samme ang skole?

Jeg burde ikke bry meg, jeg gjør det likevel


Jeg er en person som bryr meg, om absolutt alt. Det er ikke alt jeg engang burde bry meg om, men jeg gjør det likevel. Hvis jeg ser en person jeg ikke engang kjenner, bli lei seg så bryr jeg meg. Jeg lever for å hjelpe andre som sliter, jeg tror jeg kanskje hadde passet som lege. Problemet er bare det, at jeg bruker alt for mye tid til å bry meg om alt annet. Så jeg klarer ikke engang fokusere på skolen. Det er ikke bare personer som har det vondt jeg bryr meg om.

 

Dessverre så bryr jeg meg alt for mye om hva folk mener om meg også. Det er en ting som ødelegger for meg enda mer. Jeg bryr meg utrolig mye om fremmede mennesker, i tillegg til de jeg kjenner. Jeg tørr bare ikke gå bort til de, og hjelpe de. Fordi folk rett og slett skal snakke dritt til deg om du gjør det. Jeg burde stå i mot det, og gjøre noe virkelig viktig for den personen som sliter. Jeg tørr rett og slett ikke. Kall meg en pingle, for det er akkurat hva jeg er. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte å stå opp for meg selv, og hjelpe de som trenger det. For det er akkurat hva jeg lever av. Jeg føler selv at folk ser ned på meg, uansett hva jeg gjør. De har all grunn til å gjøre det, for jeg vet ikke lenger hvem jeg selv er. Jeg er ikke en person som svikter andre, tenker negativt eller lar meg knekke fort. Det er hva jeg har blitt av hvilken verden vi lever i.

 

Jeg er en person som bryr seg om hvor mange likes og kommentaren hun får. Jeg burde ikke bry meg om det heller, for det har virkelig ingen ting å si. Når jeg har vært omringet av personer som sier at du er en idiot om du har mindre enn 100 likes på profilbildet ditt på Facebook. Når det er det du vokser opp med, så er det sånn du er vant til at det skal være. Hvis jeg får mindre enn 10-13 likes på bildene mine på insta, så tar jeg de ned igjen. Hvorfor jeg gjør det vet jeg ikke, for jeg burde virkelig ikke bry meg. Jeg gjør det likevel. Det er den verden vi lever i nå.

 

Min søster er 5 år eldre enn meg. Når vi var mindre fikk hun alltid oppgaven om å ordne med grønnsaker, og måtte selvfølgelig smake på det etterpå. Det har vært hennes oppgave siden hun var i stand til å gjøre det. Jeg har alltid vært den personer som står ved siden av, og egentlig ikke gjør noen ting. Jeg har vært som en ?vaktmester? for familien, som fikser med lamper og bygger sammen ting. Det er hva jeg kan. Min søster har også alltid hatt mye større press på seg når det gjelder skole. Hvis hun fikk dårlig på en prøve, så fikk hun husarrest og fikk ikke lov til å bli med på det hun hadde lyst til. Ingen i vår familie har noen gang vært flinke på skolen, likevel får hun det til bedre enn meg. Hun har alltid hatt et mye større press på seg. Jeg derimot får kjeft i to sekunder også er det ingen som bryr seg etterpå. De setter høye krav, men de har aldri gitt meg nye straff for å få dårlige karakterer. Det har rett og slett fått meg til å miste motivasjonen. Jeg skal selvfølgelig ikke si at foreldrene mine er grunnen til at jeg gjør det dårlig, men en kan ikke si at de ikke har noe å gjøre med det. Jeg skulle rett og slett ønske at jeg fikk større konsekvenser for det jeg gjør. Istedenfor å kjefte og gjøre ting verre, så prøv heller å gjøre det bedre. For min del nå, tror jeg rett og slett at det er for sent. Jeg ligger såpass langt etter nå, at jeg tror jeg må gå hele skolegangen min over for å klare det.

 

Jeg har likevel et håp om at jeg skal klare meg, jeg skal få til noe bra og være den jeg vil være. Uansett hva som må til for å kunne klare det. Jeg har mange ganger hatt tanken om at nå er det nok, det er ikke noe jeg kan gjøre for å komme meg ut av dette. Jeg klarer bare ikke fullføre tanken. Jeg forlater ikke denne kloden før jeg har oppnådd alt jeg vil. Jeg må bare finne en måte, som gjør at jeg kan klare akkurat hva det er jeg vil. Jeg er redd for å miste de jeg er glad i, derfor er jeg også utrolig dårlig på å knytte meg til folk. Hver gang jeg skjønner at noen virkelig kommer til å være der for meg, og ikke forlate meg blir jeg rett og slett redd. Jeg dytter folk ut av livet mitt, fordi det gjør meg rett og slett redd. Jeg vil ikke være denne personer som dytter folk vekk, klager over at jeg ikke har noen, er negativ, ikke får til det jeg vil, mister den jeg er eller gir opp. Jeg vil komme meg ut av denne knipa, og få til noe bra. Jeg vil ikke miste akkurat DEG, jeg vet det virker som at jeg prøver å dytte deg ut av livet mitt, og at jeg tar deg for gitt. Jeg må bare si at jeg er utrolig glad i deg, og jeg virkelig trenger deg. Jeg vet bare ikke enda hvordan jeg skal gjøre det, jeg trenger tid. Jeg trenger rom, jeg trenger trygghet og jeg trenger noen til å forstå meg.. Jeg trenger noen som forstår meg, ikke dømmer meg, og ikke prøver å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg trenger noen som ikke forteller meg hvor dårlig jeg er i forhold til de, jeg trenger noen som prioriterer meg, spør meg om jeg har det bra, uansett om jeg ser glad ut eller ikke. Selv om du kanskje er glad for et øyeblikk, betyr ikke det at alt det vonde er glemt. Jeg trenger noen som kan støtte meg i hva jeg velger å gjøre, uansett om det er et bra eller dårlig valg.. Jeg må gjøre det som er rett for meg, og hvis det viser seg å være galt så er det akkurat det jeg lærer av. Jeg vil heller angre på noe jeg har gjort, enn å angre på noe jeg ikke gjorde.

Jeg digger denne jenta!


Jeg sitter nå og ser på en youtube video. Jeg har nesten lyst til å gråte. Selvom jeg ikke kjenner personen, så føler jeg likevel at hun forstår meg. Det er akkurat hva jeg tenker når det gjelder mennesker, når det gjelder skole og når det gjelder livet generelt. Jeg har prøvd å lese bloggen til denne personen så mange ganger, men har glemt det igjen og igjen. Nå er det slutt på det, for jeg tror denne jenta kan oppnå mye. Jeg tror denne jenta kommer til å gjøre en så stor forskjell, som jeg også drømmer om. Hun er en stor inspirasjon, spesielt for meg. Kanskje hun blir det for deg også! Anbefaler alle sammen å se denne videoen, og fortsette å følge henne videre.

Bloggen hennes finner dere her



Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juni 2018


Hei! Jeg heter Camilla og er 21 år. Jeg er egentlig fra Follo området. Nå har jeg flyttet til Hamar for å studere. Hvis du vil bli med på min hverdag som student, er det bare å følge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com