hits

Personlig innlegg - Aldri vært bra nok


Jeg tenkte liksom gå å legg deg, du klarer å holde tankene dine til i morgen. Du skal trossalt stå opp og på skolen om noen timer. Neida jeg klarte det ikke, klokka er 00.02 om natta, og denne jenta tok opp word dokumentet for å skrive istedenfor å legge seg når hun har vært trøtt i hele dag..

 

Helt siden første klasse har jeg alltid vært den jenta som har blitt dømt og blitt stengt utenfor. Jeg begynner å gråte allerede, dette kommer til å ende bra. Jeg tror ikke noen har vært klar over det, ikke engang meg selv før jeg snakket om det med Lisbeth og Julie denne helgen. Jeg vet ikke om jeg ikke ville innse det, eller om jeg ikke så det. Når andre sier det virker det så mye mer ekte. Jeg vet ikke hva det er med meg, men det må være noe. Det er jo en grunn til at det har vært sånn siden første klasse, og jeg nå går på 3 vgs. Hva har jeg gjort, og hva er det med meg som gjør at så mange mennesker finner ut at jeg ikke er bra nok. Jeg hadde virkelig troa på at alle finner en vakker dag de rette folkene som de er ment til å være med. I en alder av 18 år, så har jeg to personer i hele verden som jeg føler det slikt med. Jeg føler ikke det engang for min egen familie. Det er egentlig ganske sykt, jeg er en veldig familie person. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler for å snakke ut om problemene mine til familien min, for jeg får bare dritt slengt tilbake uansett. Føler ikke jeg er så mye til bra nok for de heller, de gir meg bare for høye krav, eller har ikke troa på at jeg kan klare noe som helst, eller stoler på meg og tror på meg for den saksskyld. Hvorfor gjør du ting i det hele tatt da, eneste grunnen jeg har er at jeg skal mot bevise de.. Men de tror meg jo ikke uansett eller stoler meg eller noen ting så det går jo ikke an å motbevise noen ting heller.

 

I løpet av hele barneskolen med vennegjengen var jeg alltid den som ikke var bra nok til å være med i offentligheten, de fleste var med meg utenom skolen men ikke på skolen. Jeg var såpass liten at jeg ikke tenkte så altfor mye over det, men nå innser jeg hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg tenkte jo selvfølgelig over det da også, men jeg tenkte jo bare at det er sånn det skal være. Det har jeg jo innsett at det er absolutt ikke sånn det skal være. Ikke i en alder fra 6-13 år. Hver gang jeg spurte om å være med å leke noe så var nei det er ikke plass til flere, eller en eller annen rar grunn. Sånn fortsatte det på ungdomsskolen også, men der var jeg mer tredje hjulpet på vogna i alle sammenhenger. Så det var ikke stort bedre.

 

Når jeg kom på vidregående så tenkte jeg at nå er folk mer voksne, folk har funnet seg selv og jeg finner folk som er mer lik meg selv. Det første halvåret var noe av det bedre jeg hadde vært med på. Helt til det skjedde masse drama med noen gutter jeg ikke engang får lov til å fortelle. Andre året fikk jeg valg fag som endte opp med at jeg ble venn med parallell klassene, og igjen så var skole året noe av det beste som noen gang hadde skjedd meg. Enda bedre enn første halvåret av førsteklasse. Helt til jeg innså at jeg var ikke lenger bra nok til å være med de heller. Jeg har spurt typ 1 gang i uka om noen vil finne på noe og de sier nei jeg kan ikke. Jeg prøver å være spontan, jeg prøver å planlegge.. Ingen ting fungerer. Tror du ikke at de legger ut bilder senere om at de er sammen.. Da tenker jeg igjen, hva er galt med meg. Hva er så annerledes med meg i forhold til alle andre. Det spørsmålet lurer jeg fortsatt på den dag i dag For ting er fortsatt like dan, og jeg kan ikke vente med å flytte ut, flytte et stykke unna og starte fullstendig på nytt. Jeg er klar for å starte livet for meg selv, helt alene med min kjære hund jeg skal skaffe meg, for rett og slett så har jeg ikke noe annet jeg har mer lyst til. Jeg har gitt opp hver eneste menneske sjel som lever, jeg er tydeligvis ikke bra nok for et eneste menneske og det er jeg dritt lei av.

 

Er det rart man blir drama queen?


Jeg hadde håpet jeg skulle slutte å ty til word dokumentet mitt igjen, men jeg tok visst feil. La meg i senga med musikken, og tenkte jeg skulle sove. Nevnte for tull for en kompis at jeg hadde smerter i hjertet istedenfor i foten, og det endte i tårer. Trodde ikke han skulle spørre om hvorfor jeg hadde smerter i hjerter, for det var jo egentlig ikke tull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det her lenger. I hele sommer så har jeg prøvd å finne på noe med mine såkalte venner, men de sier alltid nei jeg kan ikke. Hvordan tror dere at det da føles når du ser dem ute med andre venner. Hvorfor får du ikke være med, hva har du gjort for å fortjene det? Jeg er jo bra nok til å være med dere på skolen, hva er forskjellen hjemme. De pleier som oftest også å si at bare si i fra hvis det er noe, jeg er her for deg! Hvor er dere nå når jeg trenger det, dere er langt vekke fra hvor jeg er i hvertfall. For jeg kan ikke se dere noen steder.. Det er derimot dere som gjør at livet ikke er så alt for bra lenger. Jeg sitter rett og slett med en følelse av å ikke være bra nok, at jeg er alles siste valg som bare blir brukt når ingen andre kan, og rett og slett er en reserve løsning.. Føles ikke akkurat bra. Når du avtaler med folk om å møtes, og de ender opp med å glemme det og dra med noen andre istedenfor er vond. En ting er når det skjer engang, men en annen ting er når det skjer hver eneste gang, med så å si alle du har avtale med, da er det ikke lenger greit. Sånn er det bare, er det rart man blir drama queen når hver eneste gang du blir kjent med nye folk, så skjer akkurat det samme. Du blir ditchet like mye hver gang, uansett hvor glad de sier at de blir i deg, hvor mye du betyr osv.. Så varer det alltid i en dag eller to, også bare forsvinner det.. Hva er det jeg gjør galt? Noen sier at det ikke er deg det er noe galt med, men hva er det som er galt da?



Rett fra sjela


Siden det var utrolig mange som syntes det var spennende og interessant å lese om drapsinnlegget mitt, så tenkte jeg å fortsette litt på det. Jeg liker egentlig ikke å snakke om drap, men hvis man skal endre på ting så må man snakke ut om det å finne en løsning.

Det har blitt utrolig vanlig å ta selvmord. Det er utrolig mange som sliter med seg selv og andre rundt seg. Det kan være alt fra å bli mobba, til å ikke trives, til å bare føle at man ikke hører hjemme på jorda. Det kan være så utrolig mange grunner til ønsket om å ta livet sitt. Barnebarnet til noen familie venner tok for en stund siden livet sitt. Han var en utrolig bra person, og det kom som et stort sjokk på utrolig mange. Det var ingen som visste hvordan han følte det, han var en person som var utrolig omtenksom og ingen skjønte at han hadde det vondt.

 

 

Jeg fortalte om denne familie vennen til et utrolig nærme familie medlem. Denne personen presterte å si at det hadde h*n også lyst til. I påsken når jeg hadde bursdag så sa denne personen at h*n skulle reise bort og ikke kom til å være hjemme. Derfor tenkte vi ikke over å invitere denne personen når vi dro ut for å spise på bursdagen min. Denne personen mente at h*n ble lei seg, og fikk lyst til å ta livet sitt. For h*n var visst ikke bra nok til å være med. Livet sitt er virkelig ikke noe man kødder med, man kødder ikke med at man har lyst til å ta livet sitt. Jeg har selv vært der og sagt det, men det har rett og slett vært fordi jeg har følt meg så sinnsykt langt nede at jeg ikke lenger så en utvei. Akkurat der og da tenkte jeg ikke konsekvensene av hvordan andre personer ville reagere. Det var vel den tiden jeg følte som mest at ingen personer brydde seg uansett, så de kom ikke engang til å legge merke til det. Så hva gjorde det for noe da, når jeg uansett ikke var lykkelig og ingen ting gikk min vei. Jeg er enda ikke over det stadiet, men en ting er helt sikkert. Jeg kommer til å være i livet til jeg dør i en bil ulykke eller en naturlig årsak. Jeg har sett vært i lyset der du tror du kommer til å miste noen som står deg nært. Så uansett hvor mye du føler at du ikke har noen, så skal jeg love deg at du alltid har noen som hadde blitt utrolig lei seg og du kanskje hadde ødelagt for denne personen. Jeg hadde aldri hatt samvittighet til å gjøre noe sånt mot denne personen, uansett hvem det er. Jeg får motivasjon til å bevise for dem at jeg er bra nok, jeg skal vise dere hva dere går glipp av og gjøre en stor forskjell. Det er drømmen min, og jeg skal få det til. Jeg må bare finne ut hvordan.

Natta er den beste tiden


Hei alle sammen!



Jeg kom meg hjem til slutt, selvom dette har vært en utrolig bra dag så får jeg likevel ikke sove og sitter her med mine negative tanker. Hvorfor er det slik? Hvorfor har hodet mitt omstilt slik at det bare eksisterer negative tanker? Det er utrolig irriterende fordi jeg vil veldig gjerne være positiv, for det gjør det mest sannsynelig lettere for å oppnå ting jeg har lyst til og få flere valgmuligheter. Kommer de negative tankene av alt presset vi har, eller kommer det av noe annet? Jeg tror det er en blanding av at det har skjedd så utrolig mye negativt i livet mitt den siste tiden, at jeg rett og slett ikke skjønner hva positivt er lenger. Jeg skjønner jo hva det er, men jeg har bare ikke troa på det lenger. Jeg har blitt slik at jeg dømmer ting og ser negativt på ting.. Noe som gjør det enda verre. Jeg så egentlig utrolig negativt på det siste døgnet, men det endte opp med å være utrolig koselig! Jeg tror det er utrolig vanskelig å komme seg ut av det, når man først har endt opp på den negative siden. Det er for stort press, føler i hvertfall jeg. Føler at alt jeg gjør er aldri bra nok, fordi det går alltid an å gjøre det enda bedre. Hvorfor er det man gjør aldri bra nok. Hvis du kommer hjem og er drit happy fordi du fikk 5 på en prøve, så er det alltid noen som sier du kunne fått en 6er da. Du får alltid høre det, og hvor mye hjelper det på selvtilliten og motivasjonen man har? Det hjelper sinnsykt lite, det skal jeg love dere. For noen er det garantert motivasjon, for meg er det det som drar meg ned i støvlene. Så hvordan kommer man seg ut av det?

- Hva mener dere?

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juni 2018


Hei! Jeg heter Camilla og er 21 år. Jeg er egentlig fra Follo området. Nå har jeg flyttet til Hamar for å studere. Hvis du vil bli med på min hverdag som student, er det bare å følge med videre.

For kontakt:
sternerblogg@gmail.com